I tillegg til alle kjente kataloger og kurstilbud egen fra kommune og egne lærebokleverandører, har jeg på fire uker f.eks. måttet forholde meg til følgende, øvrige tilbud:
- et prosjekt mot mobbing
- kurs om kollektive og individuelle kriser blant elever
- ressursbok for lærere i matematikk
- kurskatalog om autisme/Aspergers syndrom
- landskonferansen ”Framtida sitter på skolebenken”
- vurderingskonferanse i norsk
- etterutdanning om vurdering i musikk
- åpen dag for å møte et nytt læreverk i matematikk
- etterutdanningskurs i fransk
- naturfagkonferansen, kurset ”matematikkens språk”
- fremmedspråksdidaktikk
- konferanse i Tromsø om digitale læringsarenaer
- kurset ”Verdensrommet inn i klasserommet”
- generelt kurstilbud fra Felix forlag om alle lærebøker vi ikke har
- kurs om endret vurderingskultur av ”en skole som har fått det til”
- kurs i testing av matematikkvansker
- ADHD og lærevansker hos minoritetsspråklige
- kurs i historie, samfunnsfag og sosiologi/sosialantropologi fra Aschehoug
- tilbud om dyrt hefte som avklarer begreper innen vurdering
- ”PC-kurs i språk, samfunnsfag, matematikk, naturfag og K&H” (?) fra Aschehoug
- kurs og verksteder i animasjon og animasjonsverksteder
- kurset ” Vurdering av elevers læring i realfag” fra UMB i Ås
- IKT-konferansen Del-og-bruk
- ”danning i vår tid”
- historiedidaktikk
- ”minoritetsspråklige elever med særskilte behov – utredning”
- ”sosial angst og sjenanse”, og
- den elektroniske ”Skolehåndboka” for bare 850,- pr 3 lisenser.
Alle disse tilbudene kommer fiks! ferdige med lenker til nettsider, og åpenbar relevans for skolehverdagen. Siden det er så viktig at lærerne videreutdanner seg hele tiden, og Bærum kommune har opprettet en kompetansekonto for alle ansatte til formålet, må en eller annen stakkar sitte og lese seg gjennom denne delvise jammerdalen av pedagogiske floskler og umotivert orddeling (heldigvis med hederlige unntak, noe av dette ser både bra og nyttig ut).
Slike bølger av salgs- og eventuelt sjarlatanvirksomhet treffer de fleste bedrifter med jevnt, høyt trykk. Når de nå også treffer skolen med stadig økende styrke, krever det nytenkning. Mange steder er det vanlig å slette alt slikt, men ikke i skolen. Skolen er et arbeidssted styrt av velvilligheten selv, og med respekt for alle typer henvendelser - dessuten er det mange av oss. Derfor er skolen et vekstmarked for pedagogisk Lurium.
... o ve!
Mitt dilemma er: Hvis jeg sletter disse henvendelsene, hindrer jeg kanskje noen i å få en kompetanseheving - og hvordan skal de da kunne råde over sin egen kompetansekonto? Hvis jeg ikke sletter dem, men videresender til antatt rette vedkommende, kan det se ut som om skolen som sådan går god for tilbudet - noe som åpenbart vil være en drøy generalisering. Finansiering er selvfølgelig også et moment, men vi har noen øremerkede midler som helst bør brukes - på de viktige tingene, som ligger skjult inni denne flommen et sted.
Derfor blir jeg sittende og lese både epost og lenker, eller i det minste skumlese, på jakt etter de gode tilbudene som vi MÅ kaste oss over.
"Kjære lærer, vet du hva du driver med?"
Når jeg ser på tilbudene våre samlet, får jeg et inntrykk av at langt over halvparten av tilbyderne ser på lærere som enten faglig, pedagogisk eller teknisk inkompetente, som om vi er uvitende, men velmenende idealister som for første gang skal underlegges systematisk virksomhet. Det er nok det mest forstemmende ved det hele.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar