Pesn og sedn

Språket er i stadig endring, og det er bra. Det er viktig at språket er tilpasset det livet vi faktisk lever, slik at vi blir i stand til å uttrykke oss på en relevant måte. Det må finnes ord for våre ting, tanker og følelser, og ordene må få lov til å bli begreper med veltilpasset funksjonalitet i skrift og tale.

Jeg sympatiserer sterkt med dannelse av nye ord, og endring i bruksområde for eksisterende ord, men likevel hender det jeg reagerer. Det er ikke slik at grensen må gå et eller annet sted, for det "må" den aldri. Nei, noe er bare så uvant å høre at det blir uskjønt - et estetisk problem. Det er et tegn på at jeg blir eldre.

Pesn og sedn

... sier dagens ungdom når de omtaler en PC og en CD i bestemt form, i alle fall i mitt område. Tonefallet er det samme som i "posen". Ved første møte høres uttaleformen slapp ut, som et tegn på latskap.

Det var da det slo meg at jeg har vært der selv. Min besteforeldregenerasjon uttalte partiet NS og den tekniske nyvinningen TV med likt trykk på hver bokstav, mens min egen generasjon laget et ord av disse forkortelsene, med tonefall og det hele. Jeg syntes bestemor var unødvendig omstendelig i uttalen, og hun mente at jeg var uartikulert.

De fleste i min omgangskrets lever midt i mellom en slik situasjon selv. Vi sier nok E18 med likt trykk("E-Atten"), mens E6 er blitt et ord med tonefall ("eseks"). Enkelte av informasjonsmedarbeiderne på veimeldingssentralen uttaler E18 på samme måte som E6 (likt som "solhatten"), og det virker like uvant som pesn.

Men bør vi gjøre noe med det? Neppe, bortsett fra litt egenpleie.

Hva som er verre

Det må være lov å være en smule surmaget likevel. Jeg overraskes over voksne med utdanning som sier "forhåndsregel", "konstantere" og "årsaken til at ... er fordi". Det skulle være unødvendig, kort og godt. Frasen "i forhold til" gidder jeg ikke en gang si noe mer om enn at det må være mange personer her i landet som liker å forvirre.

Ikke sjelden høres også utsagn av typen "vi jobber mot en bedre løsning". Jeg skjønner ikke hvorfor så mange som jobber MED noe, sier at de jobbet MOT det. Hvis det på død og liv er viktig å uttrykke seg mer snirklete enn nødvendig, kan man si "i retning av" eller "med å forhindre" - avhengig av hva man mener, selvfølgelig. I vår verden av stor kunstig og unødvendig virksomhet, er det neimen ikke så godt å si enkelte ganger.

Finismen

Jeg fant opp ordet nå, med rot i det fenomenet at noen prøver å bruke et mer "forfinet" språk enn de egentlig er i stand til å håndtere. De mest klassiske eksemplene fra det offentlig ordskiftet knyttes til Carl I. Hagen. Han insisterer stort sett på å uttale "partiet" med en artikulert 't' til slutt - stikk i strid med en hvilken som helst uttalenorm både i Danmark og i Norge de siste 1000 år. Mange fniste også da han uttalte den medisinske tilstanden koma med å-lyd ("kåma"), i den tro at det var gresk han snakket. Han klarer selvfølgelig ikke å være i nærheten av konsekvent, og dermed kan vi slå fast at han faller gjennnom; språket blir bare et vulgært smykke.

Nåvel. De fleste av finistene avslører seg gjennom bruken av fremmedord og preposisjoner, og ved at de tidvis plumper gjennom - som en Eliza Doolittle på veddeløpsbanen. Den aller mest grunnleggende lakmustesten har ofte vært de franske matrettene entrecôte, pommes frittes og sauce béarnaise. La gå at vi har fornorsket byen Béarne til å hete "Bærn", men den avsluttende s-en uttaler man. Problemet har vært å velge hvor stor del av endingen som skal uttales. Det er i det hele tatt en jungel av lånord der ute.

Og dermed har det gått tull i ball for enkelte. Det er et forholdsvis nytt fenomen at noen kutter av s-ene i kompromiss ("kompromi") også. Forleden hørte jeg også verbet "å kompromisse" uttalt uten s-er ("kompromie"), og det blir bare galt. Det vil aldri bli riktig, uavhengig av hvor fransk man gjør seg. Det franske verbet er for øvrig compromettre, mens det i dette tilfellet er slik at heller ikke franskmennene uttaler s-en i compromis. Problemet er bare at ordet kompromiss ikke er fransk. Vi har hentet det direkte fra latin, compromisum, og da uttales s-en høyt og tydelig. At franskmennene også har hentet det derfra, og har valgt en annen uttalenorm, spiller ingen rolle for oss.

Hva er problemet, egentlig?

Det verste er at det er så mange advokater som rører det til for seg selv i det offentlige rom, f.eks. grenser justisminister Knut Storbergets bruk av "i forhold til" mest til tåkelegging. For de fleste andre yrkesgrupper er det mulig å legge godviljen til, man ønsker vel ikke å være vanskelig heller, men ikke for yrkesgrupper som lever av ordene og fortolkningen av deres egentlige innhold og mening. Da blir språkrøkt en fanesak.

Jeg vet ikke hvor mange av mine elever som blir jurister, men statistikken for Bærum antyder at det blir en del av dem. De skal leve av ord, og påvirke enkeltmenneskers liv med bakgrunn i ord, og da har de ikke anledning til å slurve. Kall meg gjerne konservativ, men dette gjør språkbruk til et tema i skolen.

Men, jeg er ikke sikker på om vi skal mase om uttalen av ord avledet fra forkortelser. Pesn og sedn er nok kommet for å bli, både på den ene og den andre måten.