Postkassens død

Hvorfor må jeg ha en postkasse? For noen år siden mente jeg det var en borgerplikt å se i postkassen hver dag. Nå er jeg begynt å skulke.

I vår postkasse kommer det, grovt sett, enten ting jeg har bedt om, og som jeg derfor like godt kunne bestilt som epost, eller det kommer ting jeg ikke har bedt om - og som jeg derfor heller ikke har interesse av. Når jeg ikke venter på noe, sjekker jeg bare postkassen de dagene jeg kommer den veien.

Alle regninger kan komme elektronisk. Hentelapper på Posten kan skrives ut fra pakkesporingssystemet. Venner og kjente kommuniserer med epost og mobil. Avisen kommer på døren. Generelle beskjeder fra borettslaget kommer på oppslagstavlen, eller kunne like godt kommet som epost.

I postkassen kommer stort sett tilbud fra steder jeg aldri handler, eller på varer jeg ikke trenger. Analogt spam, og i store mengder. "Forbrukerinformasjon" er ikke noen god unnskyldning for den slags. Er det noen som kjøper noe uten å ha tatt en runde på nettet først i det hele tatt for tiden?

De eneste sendingene det er litt stas å få som fysiske gjenstander, er forseggjorte invitasjoner og ukes-/månedsmagasiner og fagblader. Jeg liker å holde i det jeg leser, i alle fall hvis tekstene er av en viss lengde og krever refleksjon, fordypning og god tid.

Med en liten utvidelse av Postens SMS-tjeneste, eller et samarbeid med avisbudene for dem som fortsatt ønsker det, kan også levering av fagblader til postkassen bli en saga blott. Da gjenstår bare invitasjonene, og det skulle nok la seg løse.

Postkassen er i ferd med å bli en like håpløst gammeldags affære som frimerket har vært alt for lenge.


Men ...

... blant alle leverandører av kommunikasjon er det bare Posten som garanterer at når posten er sendt, har du gjort det du skal som avsender. Derfor skal man gå i postkassen sin. Posten garanterer leveringen, så ansvaret er blitt mottakerens i det øyeblikk du har postlagt et brev. Slik er det foreløpig ikke med epost og SMS.

Hvis du virkelig vil ha tak i en person, kan du ikke kjefte på vedkommende for ikke å ha lest meldinger i det siste. Da burde du ha ringt. Jeg vil ikke, og trenger ikke, føle meg forpliktet til å åpne alle epostkasser og komme meg til mobildekning hver dag i tilfelle noen har noe viktig å si meg.

Det er ditt ansvar å sørge for at meldingen din kommer helt frem. Inntil da er jeg lykkelig uvitende. Mange har riktignok misforstått dette konseptet, men grunnprinsippet er likevel helt klart: Det er avsenderen som står ansvarlig for at mottakeren har sett eller hørt en melding så lenge den er elektronisk (i et åpent system). Slik har det i grunnen vært med telefonsvareren en stund, også.

Dette uklare ansvarsforholdet har man sluppet unna med papirpost, og det er i grunnen ganske greit både som avsender og som mottaker. Når den dagen er her at elektronisk kommunikasjon tilbyr og kan forvente samme leveringssikkerhet, spår jeg den individuelle postkassens snarlige død.

Det blir også deilig, så lenge det fortsatt finnes et sted der jeg kan hente den gode lektyren som jeg kan ta med utenfor mobildekning. Papir tåler kuldegrader, og trenger ikke strøm, og det er like lett å lese selv om det ikke har ligget i en personlig postkasse.