Reparere, vurdere, kompensere, detaljere, ...

Gjennom tidene er det bare Gorgon Vaktmester som har vært like flink til å bruke fremmedord om jobben sin som det Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet er. Språklig sett var imidlertid Gorgon både ærligere og mer presis.

Undervisningen i skolen styres av kompetansemål. Skolens oppdrag er å hjelpe eleven frem til å nå den kompetansen som er beskrevet i hvert av målene. Kompetanse er å forstå som hva elevene er i stand til å gjøre i møte med utfordringer, og sluttvurderingen i hvert fag skal si noe om hvor "godt" elevene får det til ved avslutningstidspunktet for utdanningen. Så langt, så godt.

Myten om objektivitet og målbarhet
Ideen er fin, den. Målene er formulert som handlinger, som dermed skal kunne være observerbare. Ingen kan late som det finnes noen observasjon som er objektiv, men i denne typen målformuleringer er i alle fall muligheten for subjektivitet skrudd ned. Og det er bra. Eller kanskje ikke.

Det er mange viktige ting her i verden som ikke er observerbare, eller i det minste som ikke er målbare. Ting som ikke er målbare, kan ikke måles. Dermed er slike ting utelatt fra læreplanen. Det er et problem for både dannelsesbegrepet og kunnskapsbegrepet.

Myten om måletidspunktet
En mer praktisk kritikk av læreplanen, kan begynne med målingstidspunktet. I ungdomsskolen finnes det ett - 1 - endelig måletidspunkt for samtlige mål, våren i 10. klasse. De foregående skoleårene har eleven bare vært underveis og under utvikling, og det er urettferdig å "straffe" dem for dårlige forsøk når de har lært det de skal til slutt.

Det er her retorikken skjærer seg. Det er ikke uvanlig å behandle noen av emnene i læreplanen bare ett av årene, f.eks. astronomi-delen av naturfaget. Elevene gjøre kanskje et stykke arbeid i åttendeklasse som de får vurdering på. Deretter blir det ikke mer astronomi på ungdomsskolen, og det er en utfordring når standpunktkarakter settes i tiendeklasse. Da skal nemlig alle kompetansemål ivaretas. Ingen er i tvil om at en tiendeklassing hadde gjort det langt skarpere i et astronomiprosjekt enn en åttendeklassing, men det har vi ikke målt. Skal vi dermed ta med vurderingen fra åttendeklasse i betraktningen?

Myten om at mål må være detaljerte
I læreplanen for 10. klasse finner vi til sammen omtrent 290 kompetansemål, som alle skal måles, og målingsresultatet uttrykkes gjennom standpunktkarakterene ved avslutningen av 10. klasse. Alt tyder på at planen er for detaljert. Kompetanse og dannelse skal umulig måtte måles gjennom 300 detaljerte spørsmål. Det gjelder å skaffe seg det gode overblikket.

Dermed henvises vi til det overordnete begrepet "dannelse". En fagsterk elev skal ha blitt ett med faget, med dets tenkemåter, tilnærminger og verktøy - ikke bare med dets leksikalske innhold. Skolens dannelsesprosjekt strekker seg dessuten lenger enn som så, det ligger i skolens mandat å hjelpe elevene til å mestre livet som sådan, med alle sine roller.

Dette prosjektet kommer ikke frem gjennom kompetansemålene, selv om det allerede i ungdomsskolen er viktigere å være en god venn enn å ha oppfatninger om Rellings funksjon i Vildanden. Selv om begge deler har noe for seg.

Behold hovedprosjektet
Jeg sier ikke at noe innhold må ut av skolen, men jeg sier at vi oppfordres, eller egentlig tvinges, til å måle de minst viktige sidene ved både dannelse og kunnskap. Derfor er kompetansemålene et byråkratisk misfoster, en tilfeldig og klattvis detaljering av helheter som egentlig ikke er delbare. Den generelle delen av læreplanen er derimot noe i nærheten av et prosjekt.

Det er der hvor ting ikke lenger lar seg måle, at det virkelig er spennende å være. Og å lære.