Hvem snakket om moderne skoler?

Skolen kritiseres av flere for å ha blitt så moderne at læringen er blitt skjøvet bakerst i båten - om ikke over bord. Mediene hjemsøkes stadig av diskusjoner som viser hvor langt moderniseringen har gått, som om "åpne skoler" er bra eller ikke, om at 'klasse' er nedlagt til fordel for 'gruppe', og om lærerens lederevne og elevens læringsutbytte når elevene flyter rundt i åpne skoler. Selv om jeg jobber på én enkelt skole, skal dette ikke tolkes som en kritikk av akkurat den. Dette er et innlegg om norsk grunnskolesatsning på et høyere nivå.

Fra debattene høres det ut som skolen er snudd på hodet siden vi selv gikk der. Typiske eksempler kan finnes hos forskning.no (Tilbake til klasserommet), aftenbladet.no (Utdanningsforbundets leder: La lærerne få klasserommet tilbake) og nrk.no (Åpne skoler er best). Innleggene består av spissformulerte generaliseringer, selvfølgelig, og det finnes mange slike. Debattens utgangspunkt er dessuten feil. Utvikling har stort sett ikke skjedd, og det er verre.

Klasser og grupper
Min skole har ikke blitt bygget om siden sist. Selv om elevene ikke lenger går i noen klasse på 30, men er organisert i grupper à 15, er dette bare en skinnmanøver. Siden ingen har bygget om skolebygningen, må det fortsatt samles 30 elever i hvert klasserom i hver time, med én lærer til stede. At halvparten av elevene har en annen kontaktlærer enn den andre halvparten, spiller liten rolle. Det betyr at hver lærer har fått halvparten så mange elever og foresatte å ha strukturerte samtaler med i løpet av skoleåret, det er altså bare ansvaret for kommunikasjonen med hjemmet som er smurt tynt utover. Saken er heller ikke at det er blitt ansatt flere lærere siden sist, snarere det motsatte, men det er en annen sak.

Undervisningen er altså uansett dømt til fortsatt å foregå i ett rom med 30 elever, med én faglærer til stede, slik den alltid har gjort. Grupper eller ikke.

Da jeg begynte som lærer for 10 år siden, underviste jeg klasser med 23 elever i hvert fag. Nå underviser jeg to grupper av gangen, 28-30 elever, i de samme rommene. Det er en endring som merkes, både for elever og lærere. Å kalle det for en viktig reform vil være å ta i. Å kalle det for "økt fokus på individuelt tilpasset opplæring", er bare et tarvelig retorisk grep. Og hvordan det kan innebære en forbedring, forblir en gåte.

Åpne landskaper, flytende elever og grupperom
At skolen ikke er bygget om siden sist, betyr at den fortsatt er strukturert etter den klassiske korridormodellen: klasserom på hver side, og rømningsvei i hver ende. Det er ingen som har slått sammen klasserommene for å lage "åpne landskaper", og heller ingen som har delt inn klasserommene for å lage grupperom. Neida. Klasserommene er så store som de alltid har vært, opprinnelig bygget for plass til 23 elever - i alle fall på min skole. De var utdaterte allerede for 10 år siden da maksimal klassestørrelse ble endret til å kunne være 30.

Da jeg begynte å jobbe på min egen skole, hadde den 225 elever. Nå er vi 350, og har økt fra 9 til 12 klasser. Dette er ikke spesielt, slik er det svært mange steder. I praksis er alle klasserom belagt til enhver tid, gymsalen er alltid i bruk til fast undervisning og den er for liten, det er blitt trangere på biblioteket, rømningsveiene utvides, luften brukes opp raskere, skolegården er fullere, lærerne har trangere arbeidsplasser, elevene får aldri konsentrert seg om sine egne gruppeprosesser uten å måtte høre på andre grupper krangle samtidig, bokmagasinet er overfylt, klasserommene er overfylt, rettebunkene er 20% større, ...

I en slik situasjon er det umulig for en elev å ikke være i konstant kontakt med andre på skolen. Elevene har definitivt ikke plass til å "flyte rundt i åpne landskaper", så den bekymringen kan vi la ligge.

Det er heller slik at det er umulig for dem å gjemme seg for å få arbeidsro, eller for å gjøre typiske ungdomsting. Jeg skulle ønske dagens ungdom fikk anledning til å samle seg erfaring på samme måte som vi andre har gjort før dem. Det har vist seg at det var gull verdt, uansett hva foreldre og lærere mente om oss på den tiden.

Modernisering, IKT og sånn
Skolen har bestemt seg for å holde følge med tiden. Eller: Stortinget har bestemt det. Skolen er derfor ikke en motkraft, den skal være tilpasset samfunnets behov. Og dermed er IKT uavvendelig integrert i læreplan, kompetansemål og praktisk undervisning. Det er bra. Med systematisk undervisning kan elevene få en grunnleggende IKT-kompetanse, både de etiske, estetiske og pragmatiske sidene.

En naturlig konsekvens blir at skolene integrerer datamaskiner, nettverk og digitale tavler i undervisningen, at lærere sendes på videreutdanning osv. Slik er det mange stedet. Problemet er bare at det koster, og at budsjetteringen ikke virker slik den skal.

Skolebudsjettet - avslørt!
En skole har stort budsjett. Det meste går til lønninger og en god del går til leie av bygningen, begge deler som kommunal internfakturering. Øvrige, tildelte midler går til drift, og er stort sett delt i tre deler: administrasjon, bygning og undervisning.

Driftsbudsjetter tidsavgrenses ikke, så alle kostnader belastes inneværende regnskapsår. Når en skole kjøper nye pulter i et klasserom, og de kommer til å vare i minst 10 år, belastes innkjøpskostnaden altså i sin helhet årets regnskap likevel. I slike år må man derfor være særlig forsiktige med andre aktiviteter, som f.eks. å kjøpe lærebøker og utstyr til undervisning, gjennomføre ekskursjoner, kjøpe datamaskiner, reparere hærverk eller ettermontere ting på bygningen (solavskjerming, lydtett vegger, toalettseter osv.).

Igjen må jeg bruke min egen skole som eksempel, selv om det er noe generelt som skal belyses. Jeg tror dette også kan generaliseres for kommuner, så det er ingen arbeidsgivere som skal føle seg uthengt av det følgende:

Vår skole, på 350 elever og 40 ansatte, har til sammen et driftsbudsjett på i størrelsesorden 800.000 kroner. Det er det samme som én, enkelt husholdning har i vår skolekrets (!). For disse pengene skal vi bl.a. erstatte våre 120 tilårskomne pc-er i løpet av de neste 2 årene - uten at det bør gå for mye utover driften ellers. Over kommunens avtale ser det ut til at vi kan få kjøpe disse pc-ene til 7.000 pr. stk. Altså må vi bruke rundt regnet halve driftsbudsjettet ekstraordinært på pc-er både i 2010 og 2011.

Derfor bruker vi fortsatt tavle og kritt. Derfor har vi ikke gardiner som blender klasserommet såpass at det har noen hensikt å bruke pc for å vise frem noe. Derfor flikker vi helst på gamle ting i stedet for å investere i nye. Det blir jo ingen investering å kjøpe noe nytt, det blir bare en kostnad underlagt den ordinære budsjettprioriteringen. Når vi investerer i generelt utstyr, må vi skru ned aktivitetsnivået i klasserommet. På den måten lider elevene, og på den måten skjer det for lite utvikling i skolen. Det er to negative.

Spørsmålet er om to negative blir positivt, eller om to negative gir en forsterket negativ effekt. Jeg tror dessverre det siste. Budsjettet er blitt et styringsmiddel som bare fungerer for den bevilgende part. Det er ingen incentiver igjen til skolene. Gjennom at kommunen prøver å rasjonalisere og spare, sparer den skolene til fant.

Dermed blir modernisering av skoler et skippertak. Det skjer bare med noen få, og det får stor mediaoppmerksomhet. Det generelle forfallet, og den generelt manglende utviklingen i norsk skole som sådan, får liten oppmerksomhet. Skolen bør kanskje ikke stå så stille når samfunnet forandrer seg så raskt.