Karakterer i barneskolen

Jada, diskusjonen er i gang igjen. Hvert valgår skjer det samme: De politiske partiene kappes om hvem som synes skole er mest viktig. Årets lokale jaktsesong ble for alvor innledet i går, da 10 osloskoler fikk avslag på et prøveprosjekt med karakterer i 7. klasse. Byråd for kultur og utdanning i Oslo, Torger Ødegård, ble så skuffet at han anklaget Utdanningsdirektoratet, som utformet avslaget, for å være instruert av departementet.

Og Ødegård står på sitt, selv om både direktorat og departement nektet for noe samarbeid. Deretter sier han langt på vei at det skal være slik at de samarbeider, siden han sier at Oslo kommer til å sende inn en ny søknad hvis vi får borgerlig regjering etter valget. Ham om det.

Uansett: Det ser ikke ut til at byråden tror at det finnes noen andre i hele Norge som har innvendinger mot karaktersystemet enn toppolitikere i SV. Av hensyn til bredden kommer derfor enda stemme her.

Motivasjon
For en drøy måned siden, 11. mars, kom nyheten om at Oslo hadde søkt om prøveordning med karakterer. I et intervju i Aftenposten fikk noen av dagens 6. klassinger anledning til å kommentere det, under overskriften -Jippi!. De gleder seg til å kunne ha skole "på ordentlig" slik at det ikke blir "superrart å begynne på ungdomsskolen", som en av elevene uttrykker det. Uten karakterer har man det "bare gøy" på barneskolen, mens karakterer heldigvis skal kunne endre på det. En annen elev sier på sin side at "det blir gøy å få karakterer", og tror at hun kommer til å jobbe hardere da. Jeg skulle nå ønske hun jobbet så hardt hun kunne uansett, jeg da.

Slik har altså skolens dannelsesprosjekt kommet til kort: Elevene må få karakterer før de tar kunnskap og læring alvorlig.

Struktur og presisjon
Byråd Ødegård understreker i det samme intervjuet at bruken av karakterer vil bety at elevene får en "mer strukturert og presis tilbakemelding". Jassågitt? Min erfaring med elever som får karakteren 3 er at de er mest opptatt av hva de må gjøre bedre neste gang, og hva de må lære seg. Tallet i seg selv gir overhodet ingen presisjon, og heller ingen struktur. Det er det kommentaren som følger med som gjør. Og kommentarer får elevene på barneskolen allerede, uten at de foranlediges av et tall.

For å oppnå effekt med tilbakemeldingene, uten at elevene drukner i krav og velmente tips og råd, er det vanligvis lurt å porsjonere ut listen over forbedringsmuligheter. Vi tar én ting av gangen, sakte og rolig. Så kan vi til slutt bli enig med eleven i at alle mål er nådd i en rimelig grad. Eleven arbeider så hardt som mulig, og oppnår f.eks. karakteren 5 neste gang. Hvor er presisjonen i det? At 5 er 1,7 ganger mer enn 3? Og hva er det som ligger i den siste 0,3-dels forbedringen slik at eleven blir "dobbelt så dyktig" som tidligere og får karakteren 6? Tall blir lett til tull på den måten.

Det matematiske lureriet
Tall er velegnet til å kaste blår i øynene på folk. Tallkarakterer gir et skinn av å reflektere presisjon, men de er egentlig bare ordinaltall. Det eneste vi vet er at 5 er bedre enn 4, men ikke nøyaktig hvor mye. Det kan i pedagogisk praksis være kortere avstand fra 3 til 5 enn fra 1 til 3, selv om den nominelle avstanden i begge tilfeller ser ut til å være den samme: 2.

Elever som på den andre siden overstiger alle mulige forventninger for sin aldersgruppe kan fortsatt ikke få mer enn 6 - og lener seg makelig tilbake for å drive med andre ting. Å gi disse elevene nye utfordringer bør ikke være så vanskelig som det faktisk er innenfor et karaktersystem av dagens type. Enda mer kunnskap er alltid av det gode, uansett.

Utviklingen i ungdomsskolen
Med læreplanen L97 fikk ungdomsskolen tallkarakterer i stedet for de gamle betegnelsene (Lg, Ng, G, Mg og Sg). Det ble fremført fire argumenter for endringen (lett komprimert fra St.Meld.47 (1995-96) og Innst.S.nr. 96(1996-97), fra hhv. kirke-, utdannings- og forskningsdept. og -komitéen):

1) En mer fingradert skala gir mer nyansert uttrykk for fremgang.
Kommentar: Fingradering fra 5 til 6 nivåer er vel neppe noen stor revolusjon. Se også neste.

2) Tallkarakterer kan oppfattes som mer nøytralt enn det gamle systemet.
Kommentar: Tall er så nøytrale at de fremstår som innholdstomme. I vanlig vurderingssammenheng og til eksamen er de for tiden gruppert to og to, og hvert tallpar betegnes med hhv. lav, middels og høy grad av måloppnåelse. Så mye for fingraderingen...

3) Det blir i større grad mulig å måle og synliggjøre fremgang.
Kommentar: Dette er logisk ugyldig. Karakteren 4 er naturligvis bedre enn 3, men er eleven blitt 33% bedre? Det er til og med gått så langt at man sammenlikner gjennomsnitt, som er like logisk ugyldig, all den tid det er umulig for en elev å få desimalkarakterer i enkeltfag. En elev med bare svake 4-ere har nøyaktig samme gjennomsnitt som en elev med bare sterke 4-ere. Og hvis eleven med svake 4-ere får én svak 5-er, ...

4) Systemene i ungdomsskolen og videregående skole harmoniseres.
Kommentar: På vdg. skole er skalaen 7-delt, de har karakteren 0 ('null').

Og nå påstår altså noen at det er en styrke hvis barneskolen harmoniseres med ungdomsskolen. Hva er egentlig poenget? Karakterer fungerer bare sorterende uansett, de skiller hvem som har førstevalg på gitte plasser i videregående utdanning (selv om alle søkere har krav på plass). Karakterene er i beste fall bare en køordner. Det er kommentarene som bringer elever faglig fremover.

I verste fall bidrar karakterene også til å understreke en sosial og/eller akademisk rangordning. En skal lete lenge etter elever som synes det er særlig morsomt, i motsetning til hva den omtalte sjetteklassingen fra Hovin skole ser ut til å tro.

Mer om presisjon
Det forventes at karakterer skal være så objektive som mulig. Derfor er kompetansemålene i skolen forsøksvis formulert slik at elevens måloppnåelse er observerbar og målbar. For denne gang kan jeg jo forutsette at de er det, også.

Videre presiseres det i alle veiledninger, forskrifter osv. at vi i skolen ikke skal vurdere andre ting enn kompetansemålene, det er bare de som styrer karaktersettingen. Vurderingen skal bare stå i forhold til de offisielle kompetansemålene slik de formulert i læreplanen. Det høres jo i utgangspunktet klokt og rettferdig ut, men det har spennende konsekvenser:

Kompetansemålene for skolen er formulert slik at de sier hva elever skal være i stand til å klare ved utgangen av hhv. 2., 4., 7. og 10. klasse. Det finnes ingen læreplanfestete mål for f.eks. 8. klasse. Selvfølgelig lager vi lærere delmål selv, som er ment å være milepæler på vei mot det endelige kompetansemålet i 10. klasse. Spørsmålet er hva vi skal sette karakterene i 8. klasse til.

Ungdomsskolen går motsatt vei
Hvis vi skal følge veiledningene og bare sette karakter knyttet til kompetansemålene, er det neppe meningen at en åttendeklassing kan få noe særlig mer enn karakteren 2 i noe fag. Målet som vi skal bruke til karakterfastsetting, ligger jo to år frem i tid - og på andre siden av puberteten. Det skulle tatt seg ut om lærere begynte å sette kompetansemål på egen hånd, og som på toppen av alt skulle sammenliknes på tvers av landet. Det ville vel gjort det helt umulig å ta pulsen på skole-Norge underveis?

Riktignok står det i opplæringsloven at det skal gis karakterer ved hver termin, slik at elever og foresatte skal få et inntrykk av fremdriften, men det er ingen jeg har snakket med som klarer å løse denne selvmotsigelsen. Det vi da gjør, er å gå over til stadig mer muntlig underveisvurdering uten karakter, og å skape større avgrensninger mot summativ vurdering (avsluttende, med karakter). I det nye vurderingsregimet som følger med Kunnskapsløftet blir det faktisk mindre bruk av karakterer enn tidligere. Da er det spennende at Ødegård ønsker at barneskolen skal gå motsatt vei.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe
Byråd Ødegård er for så vidt godt plassert i en stolt tradisjon i norsk skole: man forbereder elevene til neste klassetrinn. Mens høyere utdanning har gått bort fra den store, avsluttende eksamenen, og videregående utdanning er i ferd med å gjøre det samme, har ikke ungdomsskolen latt seg affisere av slikt. I ungdomsskolen har vi langvarige heldagsprøver for å forberede elevene på noe de ikke kommer til å møte resten av livet (!). Barneskolen har også sine tradisjoner i den samme leia.

Barneskoler har alltid i smug hatt både uformell karaktersetting og heldagsprøver siste skoleår, slik at elevene blir forberedt til prøysserdisiplin, rigid karaktersetting og store, slitsomme prøver i ungdomsskolen. Vi ungdomsskolelærere bruker derfor det første halve året av 8. klasse på å avlære elevene de misoppfatningene de på den måten har plukket opp i løpet av 7. klasse. Snakk om meningsløs ressursbruk.

Hvis det var dette som var motivasjonen bak Oslos ønske om forsøksordning, at barneskolelærerne skulle få et realistisk og oppdatert forhold til vurdering med karakterer, kunne jeg til en viss grad sympatisert med det hele.

Men det er vel enda enklere og billigere å vente. Karakterene spiller jo uansett ingen rolle for noe som helst før tidligst i 10. klasse. Læringsprosessen kontrolleres forhåpentligvis heller med andre incentiver, som setter kunnskap og videreutvikling først.