Utvisning, straff og trusler i skolen

Mandag opprant med en av de mer festlige debattene om skole. Ikke bare fordi den reflekterer noe særs vinglete, men mest fordi den roter frem mye grums fra folkedypet.

Det begynte med Gausdal vdg. skole som sperret elevene ute fra første time hvis de kom for sent, og med en klage fra Elevorganisasjonen som fikk medhold fra utdanningsdirektoratet. Det er i dag bare rektor som har adgang til å frata elever sin rettmessige undervisning, etter individuelt enkeltvedtak (selv om det finnes en viss adgang til å la elever tilbringe et kortere tidsrom rett på utsiden av klasserommet).

Folkedypet

Det hele kulminerte mandag med at statsråden gikk på banen for å endre opplæringsloven slik at det skal bli mulig for enkeltlærere å utvise elever fra klasserommet for mer enn bare en liten stund. Dette harmonerer med stemmene fra folkedypet som på kjent vis roper på autoritet og disiplin i skolen, og som etterlyser sanksjonsmuligheter mot sabotører, urokråker og bråkmakere i klasserommet.

Flere debattanter har argumentert med at ”det skal ikke være lov til å forstyrre andre som ønsker å lære”, og ”læreren må være klasserommets tydelige leder”. Selvfølgelig, det er umulig å være uenig i slikt. Det er et forsøk på score billige poeng i en komplisert sak. Den logiske broen mellom dette og mer utstrakt maktbruk blir likevel ikke bedre av den grunn. Jeg tror ikke det er slik at min autoritet som lærer understrekes og styrkes gjennom at jeg får kraftigere våpen. Det er bare mulighetene for maktmisbruk som øker, ikke oppdragelseseffekten.

Noen hovedpunkter

· Det er forskjell på å ”ha autoritet” og på å ”være autoritær”. Elevene oppfatter ikke lærerens autoritet som mer legitim selv om læreren får mulighet til å overreagere.

· Tvang og trusler motiverer ikke til varig endring i atferd. Det hindrer kanskje noen aktiviteter der og da, men det er tross alt oppdragelse skolen driver med – ikke vakttjeneste. Brannslukking er bare et skritt på veien, det kan ikke være det endelige målet.

· I oppdragelse jobber vi med forventninger om belønning, og med evt. bortfall av et gode som konsekvens av regelbrudd. Det er ikke sikkert at delinkventen selv vil se på det å kunne delta i undervisning som et gode, selv om vi andre mener at det er det. Dermed fungerer ikke utvisning oppdragende, bare ekskluderende.

Autoritet handler om legitimitet

Det er et bedre ord. Alle parter må være enige om at læreren har rett til å ta de avgjørelser som blir tatt, og elevene må anse læreren som en person som besitter noe de selv har lyst på. Da fungerer ordensreglene, da ønsker elevene selv å delta i undervisningen, og da får læreren gehør for sine beslutninger og korrigeringer. Da kan også elever som sliter litt, oppnå å føle seg så trygge at de tar initiativ til å jobbe sammen med læreren om å finne alternative tilnærminger og arbeidsformer.

Hvis problemet i skolen er knyttet til autoritet, må vi heller se på hvilke faktorer det er som tåkelegger beslutningsforholdene, som reiser tvil om lærerens kompetanse og mandat, eller som ønsker å overta beslutningsmyndigheten.

Med fare for å banne i kirken og virke udemokratisk, vil jeg rette oppmerksomheten mot den tiltakende andel av brukermedvirkning i skolen, også fra elever og foresatte. Det er ikke akkurat til hjelp at noen andre mener de har større rett enn læreren til å fatte beslutninger som står i direkte sammenheng med undervisning eller klasseromsorganisering.

Maktmisbruk og det slitsomme alternativet

Elever kan sikkert tvinges til taushet gjennom trusler eller represalier. Det spørs om det er lurt. Elever kan sikkert sendes ut av klasserommet for resten av timen mens de andre jobber videre. Det spørs om det er lurt. Elever kan kanskje motiveres til å interessere for det som foregår i timene, eller i det minste nytten ved å delta i det. Det er i så fall bedre. For videregående skole kommer kanskje andre betraktninger til anvendelse, slik som f.eks. Utdanningsforbundet ser det.

Dagens adgang til å gi elevene en kortvarig ”luftetur” fra undervisningen, gir i stor nok grad elevene et signal om at vi andre ikke klarer å arbeide i deres skygge. Dessuten er det dekkende for å signalisere at det er deres egen sak om de ikke ønsker å lære noe – men nå er det nå en gang vår plikt å lære dem noe uansett om de selv vil eller ikke. Jeg understreker at mitt utkikkspunkt til denne debatten er ungdomsskolen.

Derfor må elevene i all hovedsak være inne i klasserommet, enten læreren bruker mye eller lite krefter på å håndtere utfordringene ved det.