En digresjon om venting

Jeg skal bli far. Misforstå ikke, jeg har visst om det en stund - så lenge at termindatoen er passert. Så, her sitter vi. Fruen og jeg. Og venter. På en sønn. Og nå holder det.

Graviditeten har gått fint. Kontrollene har vært beroligende, ultralyden spennende, hjertelyden fascinerende, utviklingen innenfor normalsonen, det fødselsforberedende kurset opplysende og oppmerksomheten fra slekt og venner varmende.

Etter hvert som datoen har nærmet seg, har vi handlet. Vi har orientert oss om fordeler ved ull kontra bomull, valg av hjul til barnevognen, stråling fra forskjellige utgaver av babycall, impregnering, produksjonsland for sengetøy, forskjellige tilbydere av tøybleier, kremer, stellebord, bilseter, ullsokker, manikyrsett for småbarn, plassering av lufteventiler på soverrommet, ammeputer, bæreseler, brystpumper og nær sagt alle mulige valgmuligheter og praktiske løsninger. Redet er altså både ferdig bygget og innredet.

Så nå er vi klare. Helt klare. Vi var klare før påske. Med termin på påskeaften er det heller ikke slik at man reiser på ferie. Vi har vært hjemme, og ventet på veer eller vann eller hva det nå skulle være, forberedt på å måtte sette oss i bilen når som helst. Men ingenting har skjedd.

Jeg har laget vikaropplegg for de 14 dagene med pappapermisjon ifm. fødselen. Det laget jeg før påskeferien, i tilfelle. Nå ble jeg imidlertid ikke far i påskeferien. Jeg har derfor vært på jobb en hel uke, og prøvd å ikke bruke opp mitt nøye uttenkte vikaropplegg selv. Det koster for mye å måtte lage et nytt vikaropplegg, og jeg rekker det uansett ikke når tiden er inne. Jeg har derfor gjennomført samtlige timer denne uken som selvstendige og avsluttende enheter i tilfelle jeg skulle være borte dagen etter og vikaren må begynne på opplegget jeg har laget til ham. Men nå holder det. Det er grenser for hvor lenge elevene kan holde på med det samme temaet.

Problemet er også dette: Hvis jeg går videre i temaene i mellomtiden, blir vikaropplegget ikke lenger så tydelig koblet til den "ordinære" undervisningen. Elever merker slikt, at opplegget er mindre viktig, og gir vikaren mer pes enn strengt tatt nødvendig. Det viktigste for en vikars overlevingsmuligheter er at elevene innser at det opplegget de gjennomfører har relevans til den generelle fremdriften.

Det er i utgangspunktet helt greit at eleven kan holde på med de samme emnene en stund til, i alle fall i matematikk. Det gjør dem bare dyktigere, og det er langt igjen før noen av dem kan regnes som "utlærte" i noe som helst. Problemet er selvfølgelig at det ligger en semesterprøve og blinker i den andre enden, og at det er noen flere emner som gjerne skulle vært gjennomgått først. Hadde det vært opp til meg, ville vi ikke hatt noen semesterprøve i det hele tatt - og i alle fall ikke med en hel måned igjen til sommerferien - men det er nå en gang slik. Altså må jeg snart bruke enda mer tid på å redigere den prøven slik at den inneholder færre og enklere oppgaver knyttet til algebra, og ikke noe statistikk. Hvis jeg ikke får barn snart.

Motivasjonen for å sitte på nåler begynner å bli litt tung å vedlikeholde. Vi vil på sykehuset nå, og jeg gleder meg uansett så intenst til å bli far at det er vanskelig å vente.