Gjennomsnittskommunen

Det er tid for budsjetter og handlingsplaner igjen, og for ordførere som involverer seg i de mest grumsete diskusjoner om hvorvidt deres egne innbyggeres skattepenger sendes langtpokkerivold og kommer andre folk til gode. Som om nasjonen Norge ikke var et fellesprosjekt, men en offentlig utlyst konkurranse mellom 430 små fyrstedømmer som grafser i bruttonasjonalproduktet etter modellen "drit i Norge, leve Toten!". Det er temmelig interessant at vi i det hele tatt får vite at hver 7. krone av Norges industriskatt kommer fra Stavanger kommune.

Som vanlig diskuterer man også hvordan det skal være mulig å bruke enda mindre penger på å gjøre en enda bedre jobb. For mange er det en levende, økonomisk teori: Ved å få mindre penger, må man konsentrere seg mer om å bruke dem bedre - altså blir resultatet bedre. Men, "dæm kan itj' løp på noill", som Hjallis sa om de stadig forbedrete tidene på titusenmeteren. Derfor sies det også høyt at nå er Bærum på vei til å bli en gjennomsnittskommune. Yeah, right.

Det må finnes en grense et sted for hvor lite ressurser det er mulig å bruke på å gjøre noe tidkrevende og bra. Bygninger og infrastruktur kan i alle fall ikke reises gratis, der øker prisene enten man vedtar noe annet eller ikke. Én foreslått løsning, på nasjonalt nivå, er å slå sammen kommuner. I dag har vi 430 kommuner. For 50 år siden var det 744 kommuner i Norge, så det er på vei nedover. FrP ønsker å slå sammen ytterligere, til 100 kommuner, for å oppnå ytterligere stordriftsfordeler. Nåvel, det kan de gjerne drive med der ute. For Bærum spiller det liten rolle, siden Bærum allerede er Norges 5. mest folkerike kommune (etter hhv. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger), og uansett nabokommune finnes det ingen sammenslutning som vil gjøre kommunen mindre.

Dermed skal vi altså allerede være der at vi opplever gleden ved stordriftsfordeler her i Bærum, og vi ligger tydeligvis over landsgjennomsnittet i kommunalt servicenivå. Det kan illustreres ved to bilder:

1) Vi flyttet til et nytt område i påsken, midt i smørøyet av en skolekrets i Bærum. Vi ligger i gangavstand fra en barneskole, og i sykkelavstand fra en ungdomsskole. Gjennom våren hadde vi tre forskjellige bølger av elever på døren som samlet inn flasker til inntekt for skoletur. I høst har vi kjøpt sjokoladekake tre ganger, vi har kjøpt en boks med helt uspiselige industrikarameller, og i dag stod det jammen en ungdom på døren for å selge førstehjelpsutstyr og fiberkluter (den siste riktignok for en idrettsforening, hvis jeg forstod det riktig). Enda er det ikke en gang november.

2) Det andre bildet kan vi knytte til en kommune der én gjennomsnittlig privathusholdning har like mye å rutte med som det en hel skole med 300 elever har i frie midler (til lærebøker, ekskursjoner, forbruks- og undervisningsmateriell, inventar og ikt-utstyr). Forholdet er grelt. La gå at Bærums innbyggere har høy gjennomsnittsinntekt, men den er ikke såååå høy. Bildet sier mest om skolens handlingsrom.

Hvis disse to bildene hører med til det å ligge over landsgjennomsnittet, ser det nok betraktelig mørkere ut i andre enden. Det er dit vi skal, og noen er jo der allerede. Skal det være en slags solidaritetshandling?

Jeg mener at skoleelever skal bruke kveldene sine til frie aktiviteter, familieforpliktelser, samtaler om samfunnet med opplyste voksne og evt. til å ta igjen litt utsatt skolearbeid. Å selge kaker blir rett og slett for dumt, for ikke å snakke om de j.... karamellene. At vi risikerer en økning i denne aktiviteten, er rett og slett deprimerende.

Dagens advarsel: Pepperkakesesongen er rett rundt hjørnet.

"Betleri og Salg forbudt. Bud bedes gå Kjøkkenveien."