Vinterferie, elevflukt og selvtukt

Dagen i dag var den siste før elevenes vinterferie, og fremmøtet var magert. Mange elever hadde allerede reist pga. billigere flybilletter, mer praktisk korrespondanse eller mindre fare for å stå i lang kø.

Når elevene har ferie, skal ikke jeg heller være på skolen. Teknisk sett bruker vi jo også vinterferien til å ta igjen fem avspaseringsdager pga. komprimert årsverk. Men hva gjør vi lærere når vi skal avspasere? De fleste av oss sørger for å ha en bunke med prøver og/eller innleveringer som skal være ferdig vurdert i andre enden av elevenes ferie. Et nytt prinsipp for avspasering?

Det er to systemfeil her, og de er like plagsomme og vanskelige å gjøre noe med. Først og fremst er det avspaseringsprosjektet. Jeg kunne godt tenkt meg å bestemme avspaseringstidspunktene selv, det hadde vært hyggelig å få noe annet enn de dyreste billettene til reisemål, eller å måtte stå i de lengste bilkøene. Men slik er det ikke. The show must go on, både med og uten elever.

For det andre har vi selvtukten; vi sørger for å legge prøver og innleveringer slik at vi er nødt til å ta dem med oss og sitte og jobbe samtidig som vi skal avspasere fra det samme. Selv sitter jeg med to bunker naturfagprøver, og et klassesett matematikkprøve. Selv om jeg er klar over problemet, og hvor lite populært det er for familien, blir det slik - år etter år. Årsaken er en pedagogisk floke: Undervisningen er stort sett delt inn i temaperioder, som avsluttes med en fremføring eller en prøve, en innlevering osv.

Dersom vi ikke sørger for å legge avslutningen av temaperiodene før en ferie, tilsier all erfaring at elevene må bruke enda en uke på komme inn i stoffet igjen etter ferien før vi kan avslutte perioden - og det er å kaste bort tid. Det nytter også lite å introdusere nytt stoff før en ferie, for det må stort sett repeteres i sin helhet etterpå likevel. Og hvis vi setter elevene i gang med et større arbeid, må det like fullt repetisjon til. Igjen bortkastet tid.

Det er altså hensynet til elevene som teller over alt annet i skolen, og det er vel i grunnen meningen. Årsaken til at vi lærere ender opp med å kjøpe de dyreste billetten og å stå i de lengste bilkøene, ligger i at det er elevenes arbeidsforhold som bestemmer når vi kan avspasere. Og årsaken til at vi plager våre familier med å jobbe mens vi har fri, er at (mange av) elevene ikke takler å være borte fra lærestoffet en hel uke.

Vi regner altså med at alt er glemt på et øyeblikk hvis vi ikke holder et kontinuerlig press. Jeg tør nesten ikke tenke på hva det sier om kvaliteten og varigheten av læringen. Akkjasann...