Matematikken lider

Jeg er matematikklektor med mastergrad i matematikkdidaktikk og 10 års erfaring som matematikklærer i ungdomsskolen. Fra både undersøkelser og praksis er jeg kommet til at matematikken lider i norsk skole. 'Matematikk' er i den offentlig debatt blitt et platt, innskrenket og intuitivt begrep. Matematikken trenger forsvarere og buffere for ikke å sykne hen og dø gjennom skolen. Heldigvis finnes det folk til slik: matematikklærere.

Først og fremst vil jeg hevde at faget har en ufortjent spesiell status. I internasjonale undersøkelser er det alltid matematikk som trekkes frem, og det må matematikkvansker til for at det skal bli far som stiller på møtene med skolen. Årsaken ligger sannsynligvis i at matematikk oppfattes som objektivt observerbar, strengt rigid og logisk - og uforanderlig over tid. Det er selvfølgelig bare tull. I likhet med alle andre kunnskapsområder er matematikken også både kulturavhengig og verdiladet, i tillegg til stadig å være i utvikling. Matematikkens problem er dessuten at det lett kan produseres resultater som ytre sett kan virke sammenliknbare, mens det helst er prosessene bakenfor resultatene vi er interessert i. Man kan regne fornuftig på underlige premisser, og man kan regne underlig på fornuftige premisser. Hva er verst, og hvordan skal man oppdage det? Jeg skal ikke gå videre med dette, bare vise at kunnskaper i matematikk er langt unna å være så sammenliknbare og observerbare som noen innbiller seg.

Siden matematikken tilbyr de tilsynelatende sammenliknbare tegnene vi kaller for 'tall', ser det også ut til at matematikk som fag er blitt gradvis mer og mer redusert til bare å være 'regning'. Denne språklige lapsusen dukker for eksempel årlig opp i forbindelse med de nasjonale prøvene i regning, og særlig mediene tillater seg å bruke uttrykk av typen "dårligst i matte". Matematikkens mer estetiske sider, både som opplevelse og innenfor emner som symmetri, mønstre og perspektiv, ser ut til å avgå gradvis med døden - eller henvises til kunst- og håndverksfaget.

Det er dessuten slik at alt skal være så praktisk anvendbart for tiden. Selv kunnskap skal være anvendbar fra dag null, slik læreplanbegrepet 'kompetanse' signaliserer for skolens del. Kompetanse er hva elevene kan demonstrere at de mestrer, her og nå. Når matematikken skal bli så umiddelbart anvendbar, betyr det at vi må innføre matematiske begreper i en kontekst som elevene er kjent med. Alt for ofte befinner matematikken seg derfor i butikken eller i lommeboken, der elevene regner ut kostnader, avslag, renter osv. De finner ut hva de må betale, og hva de skal ha igjen - og på den måten kan de unngå å bli snytt i kassen eller på bussen. Jeg har snakket med flere 16-åringer som helt alvorlig uttrykker seg slik at matematikken primært handler om å verne om privatøkonomien. Man kan bli stum av mindre.

Det nevnte kravet om umiddelbar anvendbarhet blir dessuten et større og større problem med tiden - med elevens tid. På hvilken måte kan vi for eksempel argumentere for at uttrykket 3+2x=7 er praktiskt anvendelig? Det er jo ikke det, det er bare en tungvint måte å løse en enkel utfordring på. Algebra er ikke nyttig før den bli avansert og kan brukes til å modellere prosesser i verdensrommet, fremskrive befolkningssammensetning, beregne effektene ved militær intervensjon, strukturere trafikkflyt osv. Problemet er at vi ikke kommer til det nyttige og avanserte før vi har gjennomført en del grunnleggende øvelser. I denne prosessen blir elevenes kompetansemål å "kunne løse en likning", og det er nok en handlingsberedskap de ikke ser nytten ved sånn uten videre.

Og selv om det er slik at de finner glede eller nytte i å kunne løse en likning, er det ingen garanti for at de klarer å bruke denne kunnskapen til noe fornuftig. Det vakre ved algebra er at det er så godt egnet til å modellere sammenhenger, og det krever på sin side tenkning og kreativitet. Den rent mekaniske løsningsprosessen, i alle fall i den vanskelighetsgraden algebra opptrer med i grunnskolen, er en annen sak. Hva som er viktigst av modellering og løsning er en morsom diskusjon, som jeg skal la ligge nå. Det som uansett er sikkert, er at modellene ikke kommer fiks ferdig oppstilt til deg senere i livet.

Mitt anliggende er å komme matematikken til unnsetning ved å minne om at regning, tall og endelige løsninger bare er en liten del av matematikkområdet. Matematikk er vel så mye et kreativt og estetisk fag som det er et mekanisk regnefag, og matematikk som fag og vitenskap er underlagt de samme problemstillinger knyttet til subjektivitet, verdiprioritering, tro og tvil som de fleste andre.

Dette har læreplanen hoppet bukk over, matematikksenteret har ignorert det, lærebøkene har manøvrert seg rundt det, elevene har gått glipp av det og foreldrene har aldri hørt det (eller glemt det). Dette har kvantitative målinger ingen mulighet til å snappe opp, og et alminnelig kommunestyre ingen forutsetning for å oppdage.

Det er uansett komplisert å måtte forholde seg til matematikkens fulle bredde, og mye greiere når noe kan måles, telles og kontrolleres mot en fasit - uten avveiing og drøfting. Dessverre, eller heldigvis, er ikke matematikken så enkel som det, den heller.

Her må det utdannete matematikklærere til, før nyttetenkningen tar fullstendig overhånd.