Skolens dominoeffekt, læring før og nå

Forrige innlegg var et hjertesukk om hva barneskolen ikke har gjort med elevens digitale kompetanse. Jeg syntes ikke elevene kunne nok da jeg "overtok" dem.Det gjør meg til medlem i en stolt tradisjon i norsk skole - eller i alle skolesystemer, for den saks skyld: Elevenes grunnlag er så dårlig at jeg ikke får gjort ordentlig den jobben jeg selv skal gjøre med dem. Hørt den før?

Universiteter og høgskoler skylder på videregående, videregående skylder på ungdomsskolen, ungdomsskolen skylder på barneskolen. Og nå som barnehagene er blitt en del av det helhetlige utdanningsløpet, skulle det ikke forundre meg om barneskolene snart begynner å skylde på mangler i barnehagene. Da er løpet komplett.

Av og til slår det meg at denne typen kritikk er uretttferdig. Hva om det rett og slett er slik at vi forlanger for mye av for unge barn? Kanskje de rett og slett ikke er erfarne nok eller modne nok til å lære det vi ønsker at de skal lære på det tidspunktet vi ønsker at de skal lære det? Og kanskje det var annerledes før?

Vi er i dag barn lenger enn vi var for 40 år siden. Stadig oftere hører man om "ungdom" som aldri flytter ut, og som ikke forsørger seg selv før de passerer 30. Barna våre blir kjørt over alt, og passet på over alt, og sikret over alt. Dessuten får vi barn sent, og vi sliter ikke akkurat med å overleve - de fleste av oss. Erfaringene vi tar med oss inn i forskjellige situasjoner må derfor være av en annen art enn dem vi hadde med oss tidligere. Er det ikke egentlig ganske store forskjeller mellom dagens førsteklassinger på vdg og 60-tallets gymnasiaster?

Læring er en kognitiv øvelse, og den har med modenhet og utvikling å gjøre. Fysisk sett har f.eks. 12- og 16-åringene ikke forandret seg på århundrer. Det kan derfor virke rimelig at det skulle være mulig for dem å lære det samme til samme tid i livet som tidligere. Men, slik er det ikke - ikke så lenge erfaring danner grunnlag for læring.

Når skal vi ta inn over oss at forskjellige erfaringsbakgrunn gir grunnlag for forskjellig læringsutbytte, og på den måten også moderere sammenlikningene både med tidligere tider og med andre land i dag?

Og hvordan kan læreplanene ta hensyn til dette, uten at det føles som et knefall for den ungdommelige uansvarlighet og egosentrisitet? Ikke vet jeg, men jeg liker spørsmålene.