Man må både gi og ta

... og noe må man bare forvente. Da jeg gikk ut av ungdomsskolen, var det mange som hadde null(!) fravær gjennom ni år. Alle foreldre var enige om at det ikke fantes unnskyldninger for ikke å ha gjort lekser så lenge man ikke var tungt sengeliggende, og det var elevene som var ansvarlige for å holde følge med undervisningen. Det har forandret seg, for å si det forsiktig.

I dag finnes det unntaksvis en eller to elever i en klasse som ikke har vært borte siste skoleår. Det er vanlig blant foreldre å skrive meldinger der de forventer at elevene skal slippe unna med ikke å ha forberedt seg fordi det var en fotballtrening i går, og elever kan klage på læreren, med støtte fra hjemmet, mens de samtidig ikke har hatt med seg skrivesaker inn i klasserommet på lange tider. Det finnes foreldre som nesten kontinuerlig kommer med "tips" om hvordan undervisningen kan bli mer motiverende for deres eget barn, og det finnes elever som klager fordi de må "tenke" mye og "lære" mindre.


Maktskiftet

Totalt sett er maktskiftet i skolen altomfattende. Selv om New Public Management er på vei ut, henger oppfatningen om at "kunden har alltid rett" igjen, og de fleste kommuner vil nok i overskuelig fremtid også styre sine skoler og lede sine mellomledere med basis i brukerundersøkelser.

Før i verden hadde skolene en smule selvråderett, men nå har vi fått "økt lokal handlefrihet". Alle skolefolk vet, og er vant til, at det "lokale" leddet i skolen er det kommunale nivået. Skolen er altså et av de ytterst få stedene der "økt lokal handlefrihet" betyr sentralisering av makt, fra den enkelte skole og over til kommunen - eller "skoleeier" som det heter for tiden. Det er forresten tull. Kommunen betaler over sitt budsjett, og de eier nok bygningene, men de eier ikke skolen. Det er det kulturnasjonen Norge som gjør, i fellesskap - i den grad innholdet i skolen spiller noen rolle lenger.

Uansett: En bieffekt av ønsket om økt måling i skolen, er at læreren selv er kommet under sterkt press. Læreryrket er en såpass kompleks affære at verken utøvelse eller bidrag lar seg måle. I mangel av målingsmuligheter mister læreryrket sin legitimitet, og selv foreldre kan tillate seg å videresende lenker til barnets lærere med nettips for "god undervisning". Samtidig bombarderes skolen av tilbud om kurs og veiledninger fra de forskjelligste tilbydere, tilbud som på overtydelig måte signaliserer at avsenderen vurderer lærere som digitalt inkompetente, sosial inadekvate og faglig kunnskapsløse.


... brolagt med gode intensjoner

Det er forstemmende at skolen må slåss mot slikt, i tillegg til å måtte håndtere nettmobbing, seksuell debut, forbruksvaner, rusbruk, skilsmisser, miljøbevissthet, prestasjonsangst, overvekt, karrièrejag, teknologiutvikling, integreringsproblematikk, målstyringsmodeller, rapporteringsrutiner, overstyring, nettverksbygging, vedlikehold og rydding - og læreplanen.

Hva er det som gjør at lærere ikke er i media og forsvarer sin posisjon? Er de redde? Får de ikke lov? Har de ikke tid? Gir de blaffen?

Roller er ikke gudegitt, de er ikke noe man bare får. Politikere og foreldre har fått god plass. Den har de brukt, og det er læreren som har gitt den bort. Hver enkelt av oss. Det har vi neppe vunnet noe på.