Hattie-fnatter i norsk skole

I tidligere tiders politiske samfunnsdiskurs, f.eks. på 1960- og 70-tallet, ringte det varselklokker når hele faggrupper digget den samme ideologen. Nå er vi der igjen, i skolen, men lusa har tydeligvis fått seg nytt ganglag. Kommer vi noen sinne til å få høre begreper av typen 'indoktrinering', 'ensretting' og 'politisering av et fagfelt' igjen?

De siste 2 årene har samtlige foredrag og kurs jeg har deltatt på (innen pedagogikk/didaktikk), referert til ett og samme forskingsarbeid. Rektorer, lektorer, lærerutdannere, kommunalsjefer, politikere, fagforeninger og sågar KS, bruker den samme referansen for å underbygge årsaksforklaringer, strategier, tiltak, satsninger, virksomhetsmål, videreutdanningstilbud og budsjettprioriteringer.

Professor John Hattie, University of Auckland, har begått rapporten "Visible Learning: a synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement" (Routledge, 2009). Rapporten har som formål å beskrive et eksisterende årsaksforhold, nemlig hva som har ført til de angjeldende elevers prestasjoner i skolen. Én av mange presentasjoner av rapporten kan leses her.

Forenklinger og feilkoblinger

Hovedkonklusjonen kan presenteres slik: "Det er primært forholdet mitt til læreren som gjorde at det gikk som det gjorde". Dette er selvfølgelig tabloid fra min side, men ikke mer enn man ellers treffer på, og jeg formulerte det slik for å trekke opp et viktig skille: Hattie understreker selv at rapporten er en, nettopp, rapport - ikke en oppskrift på hva som vil virke i fremtiden. Men hva spiller det for rolle, når de fleste som hører om rapporten neppe har lest den?

I andres hender blir rapporten uansett til en oppskriftssamling. Lærerværelser i det ganske land har allerede i to år diskutert og satt ut i livet tiltak som skal gjøre dem til en Hattie-skole, en som "tilfredsstiller Hattie". Tenk om han tar feil?

En rettferdiggjøring er kanskje på sin plass?

Nå skal det sies at Hattie ikke har produsert hele materialet sitt selv. Han har brukt 15 år på å gjennomgå forskning, for å samle den til noe konklusivt. Han har laget og sammenliknet 800 metaanalyser, som igjen tar utgangspunkt i omtrent 50 000 mindre undersøkelser. Til sammen har noe over 80 millioner elever vært involvert i den forskningen som ligger til grunn for Hatties synteser. Det er intet mindre enn et imponerende arbeid.

Grunnmaterialet bør dermed dekke alle kjente krav til bredde, statistisk representativitet osv. Det gjør det sikkert, også. Saken er bare at materialet er så vidt og bredt representert, og så stort, at det ikke lar seg modifisere ved å henvise til lokale forhold. Derfor er det heller ikke egnet som bruksanvisning for en enkelt skole. Rapporten peker på noen tendenser, verden sett under ett.

Lokale forskjeller

Hvordan Snåpen skole, eller Krykkja kommune, skal forholde seg til det, er mindre klart - for å si det forsiktig. Det motivasjonelle grunnlaget i en fraflyttingstruet fiskerikommune i Finnmark er helt sikkert noe annet enn det er i Bærum. Av og til er det nok slik at det skal mer til enn lærerens entusiasme og utdanningsnivå for å engasjere elevene i Marie Takvams diktning eller estetiske opplevelser av likninger med to ukjente.

Til saken

Det jeg f.eks. lurer på, er om det er noen som har kommet til noe annet enn Hattie? Han har formulert, og deretter stilt opp og rangert, 138 aspekter ved undervisning. Det har sikkert vært en tung og pirkete jobb, og kategoriene hans er sikkert adekvate. Spørsmålet er ikke om Hattie har rett. Spørsmålet er hva som skal til for å gi ham et skudd for baugen?

Hvor tungt må et materiale være for å kunne falsifisere noe av det han er kommet frem til? Det er vel neppe slik at man venter til noen andre har undersøkt minst 80 millioner andre elever før man kan si noe som kanskje kolliderer en ørliten smule med Hatties observasjoner?

Forskning handler ikke alltid om muskler og ædabæda. Akademisk argumentasjon handler svært sjelden om at "jeg har undersøkt flere enn deg", eller "materialet mitt er større enn ditt" - like lite som "pappaen min er sterkere enn din" funker ellers i verden. Selv om flere av våre sannheter for tiden er resultater av maktkamp og hegemonier i forskningsmiljøer, er det fortsatt snakk om logisk-retoriske brytninger, ikke om volum.

Jeg skulle altså ønske at alle som presentere Hatties rapport, og fremtidige rapporter fra andre også, forresten, kunne nedtone 80 millioner-aspektet, og heller trekke frem de variansene som gjør materialet interessant på nasjonalt eller lokalt nivå.

Om å undervurdere sitt publikum ...

Ikke bare er det tungt å bli slått i hodet med 80 millioner elever samtidig, det er mistenkelig. Jeg hadde følt meg mye tryggere dersom slaget ikke hadde blitt fulgt av såpass bastante påstander som vi hører fra de forskjelligste hold. Noen av oss har lest rapporten til Hattie, og vet at den er langt mer ydmyk enn den blir fremstilt som.

Det er vanskelig å ta folk som ikke har fått med seg det, på alvor - selv om man mistenker at de rent innholdsmessig har noe å fare med uansett.