Hvorfor vi ikke bruker digitale lærebøker?

Fordi det er møkkdyrt. Punktum. Det er ingen tvil om at de er noe annet og bedre enn gamle papirbøker. 

Digitale læreverk og smartbøker er mer tilgjengelige, mer oppdaterte, lettere å skifte ut, mulige å notere i, mer funksjonelle for tilpasset undervisning og vanligvis forsterket med multimediainnhold. De blir heller ikke spist av hunder, og de kan ikke glemmes igjen hjemme.

Det er knapt noe jeg ønsker mer for skolen min for tiden enn et nytt læreverk i matematikk. Det vi har i dag ble innkjøpt for 9 år siden da læreplanen var ny, og dette verket ble visstnok foretrukket etter mottoet "mest mulig tall, og minst mulig tull". Vår nåværende lærebok i papir er derfor mer til skade enn til gavn for elevene, og må forsterkes i nesten alle deler av læringsprosessen. Andre lærere, som brenner like varmt for sine fag, kan si tilsvarende ting om sine respektive, tilårskomne lærebøker.

Dessuten har alle våre elever iPad, vi har digitale tavler i alle rom, vi gir lekser elektronisk og vi bruker digitale verktøy til underveisvurdering og dokumentasjon av læringsprosessen. Det blir ganske dysfunksjonelt å ikke kunne integrere læreboken sømløst i disse strukturene.

Det lar seg altså bare ikke gjøre, dessverre.

Dyrt, eller bare kostbart?

Ting kan koste mye uten at de er dyre, det finnes jo for eksempel noe som kalles billige boliger. Vurderingen dyr/billig inntreffer når man sammenlikner to eller flere alternative varer. Hva så med lærebøker?

Det er mulig at det faktisk koster mye å produsere digitale læreverk, og at dagens prising ikke er ublu sammenliknet med forlagenes selvkost. Jeg forutsetter at forlagene har sitt på det tørre her. Da fortsetter vi med å sammenlikne priser:

Papirversjonen av elevboken til det matematikkverket jeg helst ønsker meg, koster 619,-. Avskrevet over 6 år, to år kortere enn den forrige læreboken nå har vart, betyr det at boka vil koste drøyt 100 kr pr. år. Den digitale læreboken koster 260 kroner i abonnement, hvert eneste år. Etter 8 år vil hvert eksemplar dermed ha kostet oss drøye 2000 kroner, altså mer enn tre ganger så mye som papirversjonen, og vi vil fortsatt ikke eie eksemplaret selv.

Sagt på en annen måte: Hvis vi hadde kjøpt en digital lærebok i august 2015, ville kostnaden passere papirboken allerede i utgangen av november i 2017. Det tar bare litt mer enn to år, og i så kort tid er det ingen som har et læreverk. Man rekker knapt å evaluere det.

Digitale læreverk faller altså helt gjennom i en ren sammenlikning av kostnad.

Det kan argumenteres for at dette er en snever sammenlikning. Det er jo tross alt snakk om to ganske forskjellige produkter, og det ene er så mye bedre enn det andre at det antakelig har noe å si for elevens læring. De er ikke egentlig alternativer til hverandre. I en kost/nytte-vurdering vil konklusjonen være at nytten er størst, og at kostnaden bør være underordnet.

Kan man ikke da bare kjøpe dette? Svaret er ...

... neppe, skoler har uansett budsjetter

En skoles driftsbudsjett er egentlig ikke stort, og det favner de pengene som blir igjen etter at man har tatt seg av fast eiendom og lønninger. Da er det ganske mange kostnadsarter igjen, men mer om det nedenfor. Vi begynner med bøkene.

La oss leke med tanken på å introdusere digitale læreverk i seks av de 13 skolefagene: Basisfagene norsk, engelsk og matematikk, KRLE (fordi det er nytt) og naturfag og samfunnsfag (hvor ny forskning og aktuelle hendelser endrer fagenes innhold kontinuerlig).

Et digitalt læreverk koster i snitt 240 kr/år/fag/elev. Hver elev koster altså årlig 1 440 kr for seks læreverk. På en skole med omtrent 350 elever, gir det en fast, årlig kostnad på drøyt 500 000 kroner i leie av lærebøker.

500 000 kroner. Hvert år. Av et samlet driftsbudsjett på nærmere 800 000 (1). Eller 1 440 kroner pr. elev, av en samlet ramme pr. elev på 2 200 (1). Det er uansett en uhyrlig stor andel som vil gå bare til lærebøker.

De resterende inntil 300 000 kronene (omkring 760,- pr. elev) i driftsbudsjettet skal nemlig også dekke

lisenser og lærebøker i de øvrige 7 fagene

alt inventar (pulter, stoler, bord, tavler, skap, ...)

IKT-utstyr (innkjøp/service/leasing/ledninger/apper/lisenser/batterier/deksler for ipader, pc-er, elektroniske tavler, ...)

ekskursjoner og museer (transport, inngang og guiding)

vikarutgifter (jo høyere kompetanse, desto høyere kostnad) 

kompetanseheving, kurs og konferanser for lærere og administrasjon

sikkerhetsutstyr, utstyr og forbruksmateriell til undervisning i praktiske fag (mat til skolekjøkkenet, musikkinstrumenter, lyd-/lys-/sceneutstyr, teknologifaget, baller/drakter/gymsalutstyr, leire/trelast/maling og håndverksverktøy, kjemikalier, disseksjon, ...) 

leasing/kontormateriell/lisenser/abonnementer for alle ansatte

markeringer/gaver, sosiale tiltak, eksterne foredragsholdere, bevertning 

... 

Vil, men får det ikke til

Det er offentlige midler som er i spill her, så det er åpenbart at det ikke foregår sløsing. Vi har til gode at noen kommer og klager på at skolebygget er for pent innredet, at klassene drar på for mange museumsbesøk og ekstravagante turer, eller at maten på skolekjøkkenet er utenfor rekkevidde for en normalhusholdning.

Det totale driftsbudsjettet på en slik skole er jo heller ikke større enn et vanlig familiehusholdningsbudsjett i vår del av verden. Det er riktig nok mye man får til innenfor denne rammen hvis man slipper å betjene lån, men ikke å betale lisensavgift for over 2000 bøker hvert år.

Jeg er helt enig med forlagene i at de har glimrende produkter. De er bare utenfor rekkevidde for et offentlig skolebudsjett. Vanskeligere er det ikke. I vår ende er vi klare, vi.


Kilder 
(1) Tallene er beregnet ut fra offentlige data på skoleporten.no, generelle tall for ressurser, Bærum kommune (2014), summerte driftsutgifter for inventar, utstyr og undervisningsmateriell pr. elev.