Lagt merke til at det er voksne folk i 40/50-årene som driver IKT-revolusjonen i skolen fremover for tiden? Noe å tenke over? For meg er det det, så det er hva resten av dette innlegget handler om. Altså meg selv, og et minne om Hegels dialektikk.
Det er ikke sekstenåringene som innfører iPad i grunnskolen av makelighetshensyn. Det er heller ikke nyutdannede 24-åringer som, av mangel på erfaring, presser skoleeierne til å imøtekomme krav om digitalisering. Digitaliseringen i skolen drives heller ikke frem av tilfeldige folkevalgte, av foresatte eller av yrkesgrupper som egentlig ikke burde ha påvirkning på skolens indre liv.
Nei, digitaliseringen i skolen drives fremover av folk med lærerutdanning og lang praksis. Fagfolk, kvinner og menn, som har stått lenge i klasserommet, med praksiserfaring og refleksjonskompetanse, som har god kjennskap til kunnskapsfilosofi og kognitive læringsstrukturer, og som dessuten har drevet med IKT siden starten av ungdomsskolen og har vekttall i informatikk tilbake fra 80-tallet.
For mange på utsiden av den daglige skolehverdagen, som ikke har vært i kontakt med den på lang tid, kan det høres som om IKT er noe helt nytt i skolen. Det er det ikke, og utviklingen drives fremover av geeker som i 30 år har integrert IKT i undervisningen så langt det har gått, og som ser at det er godt. Den drives av nerder som har programmert i Cobol, Pascal, Simula og Basic, som husker hullkort, og som har hatt en profil på samtlige kjente og ukjente sosiale nettverk siden ett døgn etter at de ble lansert, helt tilbake til forgjengerne til ICQ.
Vi snakker om pedagoger som kan noe mer, som har reflektert over alle hittil kjente problemstillinger knyttet til IKT og læring siden forrige århundre og frem til morgendagen, og som i alle tenkelige sammenhenger er svært godt kvalifiserte til å snakke om skole, læring og utvikling med IKT og skybaserte grensesnitt.
Det er fint at disse fagfolkene møtes med gode spørsmål og genuin nysgjerrighet, og de fortjener å møtes med en en forutsetning om at de har tenkt over hva de driver med.
Hva har Hegel med dette å gjøre?
Ingen tilstand er stabil i evig tid. Enhver tese utfordres en eller annen gang av en antitese, og etter hvert dannes en midlertidig stabil syntese - som blir den nye tesen i neste bevegelsen. Det er historiens drivkraft, vekslingen mellom kontinuitet og brudd. Hegel knyttet begrepet dialektikk til denne bevegelsen av tanken, etter hvert som den rådende ideologien utfordres og nytenkes gjennom spørsmål og svar, argument og motargument, bevis og motbevis fra stadig nye aktører.
Den nyeste ideologien er ikke nødvendigvis perfekt og riktig, men den eksisterende er uansett i ferd med å bli utdatert og dysfunksjonell. De møtes, brytes, og skaper noe nytt. Slik er historiens gang. Sa Hegel.
Vi kommer neppe til å av-digitalisere verken skolen eller samfunnet. Dersom innføringen av IKT i skolen representerer et brudd, kan vi altså uansett ikke lukke øynene og håpe at det går over. Det slutter dessuten å være et brudd dersom vi skjerper oss og sørger for å videreføre de elementene ved skolen og læringsprosessene som har stor betydning - og utforsker hvordan vi kan bruke IKT til å foredle det. Samtidig kan kanskje IKT også bidra med noe genuint nytt. Dette er dialektikkens logiske og rasjonelle vesen, slik Hegel likte det.
Det er derfor ingen grunn til å la seg bli båret på bølger av følelser, synsing og mimring - det klarer seg fint med forskningsbasert, respektfull meningsutveksling.
Innen disiplinen endringsledelse heter det gjerne at det at det er tegn til motstand, samtidig er et tegn på at endringen allerede er i ferd med å skje. Vi er altså godt i gang. Det vi må jobbe videre med er hvordan vi kan dra nytte av det ekstra tilfanget den digitale verden tilbyr oss, siden det har vært uunngåelig at IKT blandes inn i tradisjonelle undervisningsrammer.
Jeg foreslår at vi lytter mest til dem som har vært digitale i 30 år, snarere enn til dem som har ventet helt til det var uunngåelig for dem å måtte forholde seg til det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar