Den praktiske lærerstand

Jeg har lenge lurt på hvorfor lærere ikke leser fagblader eller holder seg à jour. Hva er det ved lærere som ikke gjør dem interessert i å holde øye med forskningsfronten i sitt eget fag?

Når lærere leser fagblader, er det stort sett "norsklæreren", "naturfag", "tangenten" eller liknende, blader som ligger nær opp til konkret undervisning. De fleste holder bare sjelden følge med spydspissene i det internasjonale, didaktiske miljøet knyttet til faget sitt, og har ikke faglige nettverk utenfor egen skole. Dette er en påstand fra min side, og må tas for hva den er - men den er sjekket ut med folk jeg kjenner både herfra og derfra.


En gjeng av pragmatikere
Når lærere selv får velge hvilke kurs de vil dra på, søker de gjerne kurs som forteller dem mer om hvordan de skal gjennomføre muntlig eksamen, eller som oppdaterer dem i faglige emner som syntaktisk analyse eller Geogebra, eller som belyser hvordan man blir en bedre klasseleder.

Lærere søker så godt som aldri kurs, studier eller konferanser som presenterer oppdatert forskning rundt læringsprosessene i faget, eller som ser på fagets plass og muligheter i nåtid og i fremtid, eller som reflekterer over mer skolegenerelle forskningsresultater som f.eks. sier at "spesialundervisning virker ikke" og "klassestørrelse har ingenting å si". Det virker til tider som det knapt er kjent for den gjennomsnittlige lærer at slike tilbud og resultater overhodet finnes, og at det er meningen at lærere skal holde seg orientert om slikt.

Når lærerne fagorganiserer seg, snakker de stort sett om lønn og arbeidstid - ikke om yrkesprofesjonalitet, forskning på strukturelle effekter eller vernet om den kunnskapsrike læreren. Selv om fagforeninger og egne organisasjoner oppfordrer til det.

Når lærerne egenrapporterer sin tidsbruk, er det potten til "faglig ajourhold" som får lide - med mindre det har vært behov for å lese seg litt opp på brøkregning eller liknende. Selv det å måtte lære seg et nytt dataprogram regnes bare unntaksvis som relevant bruk av tid, og neppe hvis det er administrativt innrettet.

Høgskoler er nok ikke akademia
Svaret på spørsmålet i ingressen er kanskje så enkelt som dette: Lærere regner seg ikke som akademikere.

Det er ikke så rart, selv om mange lærere har akademiske grader som basis. Skolefagene våre likner ikke nødvendigvis så mye på studiefagene med samme navn på universitetet. Dermed kan det være litt malplassert å bruke fagets egne metoder i undervisningen. Læreryrket har en fot i alle leire, det er verken et vitenskapsfag eller et menneskefag alene.

Høgskoler pleier gjerne å profilere seg ved å si at de er praksisnære, at man faktisk utdannes til noe - et yrke som er forhåndsdefinert (for hva blir du hvis du f.eks. studerer samfunnsgeografi?). Ved avslutningen av en høgskoleutdanning regner man seg derfor både som ferdig og som utdannet.

Dermed gjenstår det bare å samle seg praksiserfaring, slik at man også blir flinkere i yrket sitt. Denne grunnholdningen finnes i de fleste skolevegger, og den angriper og overtar ellers sunne, nyutdannete lærere på kort tid.

Diskusjonen om praksissjokket er også knyttet til den samme ideologien, at man skal lære seg et håndverk.

Konspirasjon?
Det er nesten så en kunne tenke seg en konspirasjon om å holde lærerne nede: "Jo mer de gjøres til håndverkere og funksjonærer, desto mer fjernt blir det for dem å bruke tiden på refleksjon, makroperspektiver og nettverksbygging".

Det er synd, for det er i slike sammenhenger vi etablerer ryggrad, trygghet og oversikt over jobben vår.



PS (1): Til lærere som leser dette, og som er medlemmer i Utdanningsforbundet: Neste gang du får et eksemplar av Bedre skole sammen med fagbladet Utdanning, er det like greit å lese det.

PS (2): Selv internt i Norden finnes det høyst sannsynlig både nettverk og fagblader for dine fag og interesser i skolesammenheng, og det ligger ganske sikkert en Twitter-strøm der ute som kan informere deg jevnlig og gratis om interessante og viktige emner som andre har funnet. Vips! blir jobben din satt inn i en større sammenheng.