Når man ikke kan noe om grammatikk, er det vanskelig å skrive riktig. Derfor er det mange skoleelever som sliter med nynorsk, hvor f.eks. skillet mellom subjekt- og objektformer fortsatt står forholdsvis sterkt. Jeg har vært norsklærer i tre år, og synes både ungdom og foreldre syter over noe som egentlig bare skyldes deres egen vrangvilje - og kunnskapsløshet.
Samtidig er det flere og flere som bekymrer seg for den allmenne rettskriving og nordmenns generelle, språklige presisjonsnivå i majoritetsspråket. Er det ikke noe som henger sammen her?
1. Grammatikk og syntaks: Elevene er lei av noe de ikke kan
Når vi beskriver prinsipper og konvensjoner for skriftlig språkbruk, må vi bruke det språket vi har om språk - f.eks. "alltid objektsform etter en preposisjon" eller "komma etter leddsetning som står først". Hvis man går bort til en mengde fritt valgt ungdom i ungdomsskolealder og innleder en samtale om objektsform, møter man antakelig nesten bare spørsmålstegn (i tillegg til at de synes du er sprøyte gal, selvfølgelig).
Elevene som begynner på ungdomssskolen, har hatt undervisning i ordklasser og enkel, syntaktisk analyse i flere år. De spyr av å høre ord som adjektiv, substantiv, verbal, objekt og genitiv - men de aner like vel ikke hva de snakker om. De er rett og slett blitt lei av noe de ennå ikke har lært seg. I bokmål og eget talespråk kommer man i store trekk unna med å rote litt med formene, dessverre, men nynorsken er noe strammere i hasene. En styrking av den bevisste formsansen vil forenkle nynorsklæringen betraktelig - og kanske komme bokmålsbruken til gode samtidig.
Enten må barneskolen legge et fornuftig grunnlag, eller så får de overlate emnet til ungdomsskolen. Det dummeste jeg vet, er i alle fall å måtte avlære elever holdninger til kunnskap (og i verste fall kunnskap i seg selv) som de har fått med seg fra barneskolen.
2. Sidemålsundervisningen: Når ble det galt å lære mer?
Det finnes ingen empirisk forskning som bekrefter hypotesen om at elevene skal bli flinkere i hovedmål bare de slipper sidemålsundervisning. Sannsynligvis er det tvert imot.
Det er i alle fall ikke slik at hjernen er en tank hvor man kan fylle på inntil det renner over. Det vet man. Den menneskelige hjerne er en nettverksbygger, den bygger nettverk av fragmenter som til sammen danner kunnskap om noe. Dette vet man også, og at det alltid er plass til mer.
Når vi snakker om å ha dybdekunnskap, bruker vi det ofte synonymt med "å ha brede begreper" - altså at det vi vet om noe er satt sammen av så mange kunnskaper og erfaringer fra mange andre situasjoner som mulig. Slik er det nok også med vår kunnskap om kommunikasjon, talehandlinger, retoriske grep og språklige sjangre, og med syntaks, semantikk og pragmatikk.
Jo mindre man lærer seg, desto mindre kan man, og hva er det å tjene på det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar