Når språket forflates, og mens det er mindre utviklet, er det ytringenes selvstendighet som taper. Svake språkbrukere er mer avhengige av at konteksten er konkretisert, enn hva andre er. Det kan bli et problem (men det er ikke nytt).
Et eksempel kan være i hvilken grad man klarer å omtale og snakke om en gjenstand uten å faktisk ha den for hånden for å kunne peke. En annen klassiker er referanser av typen "dings" eller "greie", som ikke lar seg forstå uten at man husker eller ser hva det er snakk om. Daglig ser en vel også folk som snakker i mobiltelefon og peker og fekter, hvilken hensikt det nå skulle ha for personen i andre enden. Alt sammen er eksempler på økt konkretisering og kontekstavhengighet.
Konsekvensen er svak språkbruk blir dermed at det i alle fall blir vanskelig å snakke om abstrakte ting, som følelser og behov. Da har mennesket tapt en dimensjon, og freudianere kan vel si en del om hva som kan være følgene over tid når mennesker ikke får uttrykt seg.
Dette har jeg tenkt på og observert en stund, det er langt i fra nytt, men det kom over meg igjen i dag da jeg hørte et utsagn i radioen:
"Gårdeiere må sette fokus på tak i forhold til snø".
Er det mulig å være mer i tåkeland?
Og nei, det er ikke snakk om bønder som skal rette linsene mot takene sine og måle høyden over snølaget. Utsagnet er knyttet til en nyhetssak, og kan lettest oversettes til "eiere av bygårder må huske å passe på at det ikke blir for mye snø på takene". Så da, så.
Formuleringen "i forhold til" gir stort sett ingen mening, den tåkelegger mer enn den klargjør. Jeg har omtalt dette fenomenet før, og legger merke til at denne språklige moteblomsten ikke har visnet ennå.
Et vanlig medieråd er å uttale seg, men uten egentlig å si noe. Da fungerer "i forhold til" aldeles utmerket. Bare hør på en hvilken som helst ytring fra enten Knut Storberget eller Terje Riis-Johansen.
De snakker en masse, og ender egentlig bare opp med å gjenta problemstillingen i spørsmålet. Hver gang. Svarene er likevel såpass ulne og fulle av tåkeleggende og kontekstavhengige formuleringer at de ikke en gang gir noen pekepinn om hva spørsmålet handlet om. Dermed kan de heller ikke klippes ut av sin sammenheng uten videre. Det er ren magi.
Forbløffende.
onsdag 3. mars 2010
lørdag 27. februar 2010
Nå går jeg i permisjon
... koste hva det koste vil. Og det vil det kanskje, men jeg er ikke så opptatt av det. Det er viktigere for meg å kunne være sammen med sønnen min mer enn 2 timer daglig før han begynner i barnehage. Noen mener at det er bare tull. Dette handler om dem, og jeg har tenkt å dra resonnementene så langt jeg klarer.
Vi har løst det hele slik at jeg, i tillegg til å ta ut de 6 ukene som er fedrekvoten, også tar 3 uker av den delen som ikke er reservert for noen av oss. Likevel omtaler NAVs saksbehandlere det på telefon som at jeg "tar 3 uker av mors del". Jaja, de får rydde opp i begrepsbruken sin på egen hånd (jeg kommer tilbake til hvorfor).
Uansett, jeg skal nå det - ha 9 uker permisjon. Riktignok tar jeg bare 75% permisjon fra jobben, så jeg får smurt de opprinnelig 9 ukene ut på 12 uker i stedet, men det er underordnet. Jeg tar fortsatt ut mer permisjon enn jeg hadde trengt å gjøre. Helt frivillig.
Har far noen rolle å spille som hjemmeværende?
Det er det store spørsmålet. Jeg mener ja, noen mener nei. Jeg mener at deres innstilling er direkte farlig, men jeg håper den bare skyldes ubetenksomhet. Min begrunnelse for å argumentere for fars rolle er som følger (med tilhørende besjeling og forenkling):
Omsorgsevne
Omsorgsevne er knyttet til instinkter, altså noe genetisk. Gener har ett mål her i livet, det er å overleve - originalt nok. Et gen må leve lenge nok, og på en slik måte at det rekker å mangfoldiggjøre seg i så mange nye eksemplarer som mulig. Siden menneskets gener føres videre som resultat av en fellesinnsats fra både han- og hunkjønn, vil det være i genets interesse at det ikke motarbeider seg selv. Et gen gir blaffen i hvilket kjønn bæreren deres har, så lenge det deler seg og lager nye eksemplarer. Det er derfor en mer enn rimelig antakelse at genene for omsorgsevne, og -interesse, er likelig fordelt mellom mann og kvinne.
Fellesskapet hos flokkdyr
Siden det er sannsynlig at kvinner og menn har likelig fordelt omsorgsevne, og -interesse, må det være i vår interesse å hente så mye ut av en slik situasjon som mulig. Det gjør vi ved å være flokkdyr. Flokkdyr oppnår flere fordeler enn bare summen av hver enkelt, det er en egen styrke å være et fellesskap. Slik er det også når vi skal oppdra og verne om våre avkom. Det er særlig når noen melder seg ut av fellesskapet at omsorgssvikt og ugunstige situasjoner oppstår.
Utfordringen er, sosiologisk sett, at man også kan bli meldt ut av et fellesskap. Heldigvis er ikke min kone slik, hun mener jeg har et selvstendig og viktig bidrag å komme med som omsorgsperson. Dem som mener at kvinner er bedre egnet en mannen til å ta seg av barn, gjør det motsatte. De prøver å melde mannen ut av fellesskapet. Derfor mener jeg at deres holdninger er farlige, og at det forhåpentligvis bare skyldes ubetenksomhet at de ytrer seg som de gjør.
Språk og ideologi
At NAV gjør det samme, er bekymringsverdig. Når en saksbehandler bruker begrepet "mors del", signaliseres det hva som er den egentlige oppfatningen. Språklige ytringer og ordvalg er et direkte resultat av det ideologiske klimaet de er gangbare i.
Jeg nekter å bli meldt ut av familiefellesskapet av en skarve saksbehandler hos NAV, for det kan man heldigvis og til en viss grad gjøre: Jeg blir tilbudt en rolle, men jeg kan i store trekk nekte å motta tilbudet.
Det er bareså synd at det er NAV som opptrer slik. Jeg kan stort sett tilgi stokk konservative eldre som mener at far skal arbeide og mor skal passe barn, "thi de vet ikke bedre". For dem handlet det ofte om praktisk arbeidsdeling, og der står vi fritt til å velge som vi vil. Men, at moderne mennesker prøver å ha det som ideologi - i dag(!) - er bare trist.
Uansett: Skiene er smurt, bleiene er pakket tørt, maten emballert frostfritt, og pulken ligger i bilen. Se opp for pappa, han gleder seg!
Vi har løst det hele slik at jeg, i tillegg til å ta ut de 6 ukene som er fedrekvoten, også tar 3 uker av den delen som ikke er reservert for noen av oss. Likevel omtaler NAVs saksbehandlere det på telefon som at jeg "tar 3 uker av mors del". Jaja, de får rydde opp i begrepsbruken sin på egen hånd (jeg kommer tilbake til hvorfor).
Uansett, jeg skal nå det - ha 9 uker permisjon. Riktignok tar jeg bare 75% permisjon fra jobben, så jeg får smurt de opprinnelig 9 ukene ut på 12 uker i stedet, men det er underordnet. Jeg tar fortsatt ut mer permisjon enn jeg hadde trengt å gjøre. Helt frivillig.
Har far noen rolle å spille som hjemmeværende?
Det er det store spørsmålet. Jeg mener ja, noen mener nei. Jeg mener at deres innstilling er direkte farlig, men jeg håper den bare skyldes ubetenksomhet. Min begrunnelse for å argumentere for fars rolle er som følger (med tilhørende besjeling og forenkling):
Omsorgsevne
Omsorgsevne er knyttet til instinkter, altså noe genetisk. Gener har ett mål her i livet, det er å overleve - originalt nok. Et gen må leve lenge nok, og på en slik måte at det rekker å mangfoldiggjøre seg i så mange nye eksemplarer som mulig. Siden menneskets gener føres videre som resultat av en fellesinnsats fra både han- og hunkjønn, vil det være i genets interesse at det ikke motarbeider seg selv. Et gen gir blaffen i hvilket kjønn bæreren deres har, så lenge det deler seg og lager nye eksemplarer. Det er derfor en mer enn rimelig antakelse at genene for omsorgsevne, og -interesse, er likelig fordelt mellom mann og kvinne.
Fellesskapet hos flokkdyr
Siden det er sannsynlig at kvinner og menn har likelig fordelt omsorgsevne, og -interesse, må det være i vår interesse å hente så mye ut av en slik situasjon som mulig. Det gjør vi ved å være flokkdyr. Flokkdyr oppnår flere fordeler enn bare summen av hver enkelt, det er en egen styrke å være et fellesskap. Slik er det også når vi skal oppdra og verne om våre avkom. Det er særlig når noen melder seg ut av fellesskapet at omsorgssvikt og ugunstige situasjoner oppstår.
Utfordringen er, sosiologisk sett, at man også kan bli meldt ut av et fellesskap. Heldigvis er ikke min kone slik, hun mener jeg har et selvstendig og viktig bidrag å komme med som omsorgsperson. Dem som mener at kvinner er bedre egnet en mannen til å ta seg av barn, gjør det motsatte. De prøver å melde mannen ut av fellesskapet. Derfor mener jeg at deres holdninger er farlige, og at det forhåpentligvis bare skyldes ubetenksomhet at de ytrer seg som de gjør.
Språk og ideologi
At NAV gjør det samme, er bekymringsverdig. Når en saksbehandler bruker begrepet "mors del", signaliseres det hva som er den egentlige oppfatningen. Språklige ytringer og ordvalg er et direkte resultat av det ideologiske klimaet de er gangbare i.
Jeg nekter å bli meldt ut av familiefellesskapet av en skarve saksbehandler hos NAV, for det kan man heldigvis og til en viss grad gjøre: Jeg blir tilbudt en rolle, men jeg kan i store trekk nekte å motta tilbudet.
Det er bareså synd at det er NAV som opptrer slik. Jeg kan stort sett tilgi stokk konservative eldre som mener at far skal arbeide og mor skal passe barn, "thi de vet ikke bedre". For dem handlet det ofte om praktisk arbeidsdeling, og der står vi fritt til å velge som vi vil. Men, at moderne mennesker prøver å ha det som ideologi - i dag(!) - er bare trist.
Uansett: Skiene er smurt, bleiene er pakket tørt, maten emballert frostfritt, og pulken ligger i bilen. Se opp for pappa, han gleder seg!
Legg til: | 
|
tirsdag 26. januar 2010
Lekser til besvær?
Dagsavisen har de siste ukene presentert mange artikler, innlegg og andre ytringer om lekser i skolen. Det er en vanskelig sak, og jeg vet bare nesten hva jeg selv mener. Det er også tåkeleggende at ingen definerer hva de mener med "lekser" før de remjer ivei, bortsett fra at det stort sett er snakk om tekster som skal leses, eller oppgaver som skal løses, utenom skoletiden. Og det sier ikke stort.
Nok om det, dette er debatten:
På den ene siden kan det hevdes at lekser bidrar til å holde fagarbeidet varmt, de sørger for meningsfull repetisjon og kan evt. anspore elevene til å måtte bruke egen rasjonel kapasitet og tro på den. På den andre siden hevdes det at lekser er best for de flinke, og at sosiokulturelle ulikheter gjenskapes og sementeres så lenge de forskjellige hjemmene har ulike ressurser å sette inn i leksehjelpen. Dessuten gjør lekser (som må gjøres hjemme), at elevens arbeidsdag blir urimelig lang - og de kan stå i veien for andre og også viktige aktiviteter.
Alle har etter min mening rett
Det er emnet og typen lekser som avgjør det. Hvis alle i klassen skal øve på et instrument til neste musikktime, vil det åpenbart forutsette ressurser som noen av hjemmene ikke har. Hvis alle derimot skal finne en interessant artikkel i en avis til neste uke, er ikke det mer enn rett og rimelig at eleven kan gjøre det utenfor skoletiden.
Noen skolefag har ferdigheter som må trenes inn og vedlikeholdes, noen har faktastoff som må pugges, noen har informasjon som må hentes inn, osv. Noe av dette egner seg kanskje som lekser, andre ting ikke.
Kompetanse?
Det er umulig å diskutere lekser uten å drøfte kunnskapsbegrepet. Skjønt, under den rådende læreplanen er det vel egentlig heller kompetansebegrepet som må drøftes.
Tidligere har man skilt ut tre hovedkjennetegn på hva som skal læres i skolen: ferdigheter, kunnskaper og holdninger. Så konkrete er vi ikke lenger. Vi snakker til syvende og sist ikke om hva eleven skal lære underveis, men om hva elevene skal være i stand til å mestre til slutt. Det er slik vi har endt opp med begrepet kompetanse. Vi har på merkverdig vis endt opp med de læreplanmålene som lettest lar seg kontrollmåle etterpå, og et pragmatisk handlingsaspekt har overtatt for den tradisjonelle tanken om å være faglig og sosialt beredt og parat. Nåvel.
Den skolefaglige treenighet
Fortsatt er det likevel slik at elevene skal forholde seg til i hvilken grad noe kan være riktig, pent eller godt her i verden. Slik har det alltid vært, uansett læreplan. Elevene skal ikke bare reprodusere og pugge, de skal også både kunne utføre sammenlikninger og vurdere sammenlikningene ut fra epistemologiske, estetiske og etiske posisjoner. Til slutt skal de også kunne legge frem hele greia på en forståelig måte for andre.
Dette er ingen lett jobb, og læreplanens forventninger er kanskje for høye, men det blir en annen debatt. Det som i alle fall er sikkert, er at ikke noe av det som er nevnt ovenfor kan oppnås alene. For å utvikle ferdigheter og holdninger er det kanskje innlysende at en må være sammen med noen, men mitt sosiokulturelle utgangspunkt er altså at heller ikke kunnskap har gode kår i ensomhet. Resten av denne teksten handler derfor om "kunnskap" (ikke nærmere definert).
All kunnskap er felleseie
Noe læring vil alltid omfatte pugging, kanskje av en formel, kanskje av en modell, kanskje av en regel eller et sett av faguttrykk og fremmedord, kanskje av et sett med historiske kjennsgjerninger, kjentfolks ektefeller eller en kunstners samlete åndsverkproduksjon. Det er ikke alle ting som lar seg forstå intuitivt. Vi pugger dem, lagrer dem, og gir dem kanskje mening etter hvert som vi samler erfaringer og opparbeider strukturer der de hører hjemme.
Selv denne typen kunnskaper, som noen prøver seg på å kalle objektiv, er et kulturprodukt. Ikke bare er den et resultat av hva samfunnet mener er og har vært viktig, men den trenger også å bli satt inn i en kontekst for å gi mening i dag. All kunnskap er i stadig dialog med omgivelsene, og både omgivelsene og kunnskapen endres kontinuerlig som følge av det.
Lekser i fellesskap
All samfunnets kunnskap er et kulturprodukt, og det er bare i kontakt med fellesskapet at kunnskapen settes i relieff og gis mening. Da nytter det ikke å sitte alene i sitt studérkammer.
Lekser har derfor størst sannsynlighet for å gi effekt når de utføres sammen med andre. Og, noen vil kanskje hevde at klasserommet i så fall er en utmerket arena til slikt.
"Lekser" er i grunnen en fin ting, men individuelt arbeid skal en være forsiktig med. Hvor det hele foregår, er meg likegyldig. Fra dette kan det sikkert utledes en definisjon som passer for meg, det er under disse betingelsene jeg vil holde den.
Nok om det, dette er debatten:
På den ene siden kan det hevdes at lekser bidrar til å holde fagarbeidet varmt, de sørger for meningsfull repetisjon og kan evt. anspore elevene til å måtte bruke egen rasjonel kapasitet og tro på den. På den andre siden hevdes det at lekser er best for de flinke, og at sosiokulturelle ulikheter gjenskapes og sementeres så lenge de forskjellige hjemmene har ulike ressurser å sette inn i leksehjelpen. Dessuten gjør lekser (som må gjøres hjemme), at elevens arbeidsdag blir urimelig lang - og de kan stå i veien for andre og også viktige aktiviteter.
Alle har etter min mening rett
Det er emnet og typen lekser som avgjør det. Hvis alle i klassen skal øve på et instrument til neste musikktime, vil det åpenbart forutsette ressurser som noen av hjemmene ikke har. Hvis alle derimot skal finne en interessant artikkel i en avis til neste uke, er ikke det mer enn rett og rimelig at eleven kan gjøre det utenfor skoletiden.
Noen skolefag har ferdigheter som må trenes inn og vedlikeholdes, noen har faktastoff som må pugges, noen har informasjon som må hentes inn, osv. Noe av dette egner seg kanskje som lekser, andre ting ikke.
Kompetanse?
Det er umulig å diskutere lekser uten å drøfte kunnskapsbegrepet. Skjønt, under den rådende læreplanen er det vel egentlig heller kompetansebegrepet som må drøftes.
Tidligere har man skilt ut tre hovedkjennetegn på hva som skal læres i skolen: ferdigheter, kunnskaper og holdninger. Så konkrete er vi ikke lenger. Vi snakker til syvende og sist ikke om hva eleven skal lære underveis, men om hva elevene skal være i stand til å mestre til slutt. Det er slik vi har endt opp med begrepet kompetanse. Vi har på merkverdig vis endt opp med de læreplanmålene som lettest lar seg kontrollmåle etterpå, og et pragmatisk handlingsaspekt har overtatt for den tradisjonelle tanken om å være faglig og sosialt beredt og parat. Nåvel.
Den skolefaglige treenighet
Fortsatt er det likevel slik at elevene skal forholde seg til i hvilken grad noe kan være riktig, pent eller godt her i verden. Slik har det alltid vært, uansett læreplan. Elevene skal ikke bare reprodusere og pugge, de skal også både kunne utføre sammenlikninger og vurdere sammenlikningene ut fra epistemologiske, estetiske og etiske posisjoner. Til slutt skal de også kunne legge frem hele greia på en forståelig måte for andre.
Dette er ingen lett jobb, og læreplanens forventninger er kanskje for høye, men det blir en annen debatt. Det som i alle fall er sikkert, er at ikke noe av det som er nevnt ovenfor kan oppnås alene. For å utvikle ferdigheter og holdninger er det kanskje innlysende at en må være sammen med noen, men mitt sosiokulturelle utgangspunkt er altså at heller ikke kunnskap har gode kår i ensomhet. Resten av denne teksten handler derfor om "kunnskap" (ikke nærmere definert).
All kunnskap er felleseie
Noe læring vil alltid omfatte pugging, kanskje av en formel, kanskje av en modell, kanskje av en regel eller et sett av faguttrykk og fremmedord, kanskje av et sett med historiske kjennsgjerninger, kjentfolks ektefeller eller en kunstners samlete åndsverkproduksjon. Det er ikke alle ting som lar seg forstå intuitivt. Vi pugger dem, lagrer dem, og gir dem kanskje mening etter hvert som vi samler erfaringer og opparbeider strukturer der de hører hjemme.
Selv denne typen kunnskaper, som noen prøver seg på å kalle objektiv, er et kulturprodukt. Ikke bare er den et resultat av hva samfunnet mener er og har vært viktig, men den trenger også å bli satt inn i en kontekst for å gi mening i dag. All kunnskap er i stadig dialog med omgivelsene, og både omgivelsene og kunnskapen endres kontinuerlig som følge av det.
Lekser i fellesskap
All samfunnets kunnskap er et kulturprodukt, og det er bare i kontakt med fellesskapet at kunnskapen settes i relieff og gis mening. Da nytter det ikke å sitte alene i sitt studérkammer.
Lekser har derfor størst sannsynlighet for å gi effekt når de utføres sammen med andre. Og, noen vil kanskje hevde at klasserommet i så fall er en utmerket arena til slikt.
"Lekser" er i grunnen en fin ting, men individuelt arbeid skal en være forsiktig med. Hvor det hele foregår, er meg likegyldig. Fra dette kan det sikkert utledes en definisjon som passer for meg, det er under disse betingelsene jeg vil holde den.
Legg til: |
|
onsdag 18. november 2009
Gjennomsnittet av grønt og oransj
La oss si at du har en gruppe elever som har utført hvert sitt stykke arbeid. Resultatet deres kan forenkles med en fargekode, enten grønt (godkjent), oransj (så vidt akseptabelt) og rødt (ikke godkjent). Av de 26 elevene dine, fordeler resultatene seg med hhv. 14, 8 og 4. Hva blir gjennomsnittet? Grønsj?
Spørsmålet er umulig å besvare, for vi har ingen tall å regne på. I disse dager er resultatene fra nasjonale prøver over oss igjen, og da er det er akkurat denne underlige regneøvelsen som forsøksvis gjennomføres. I år igjen.
For ungdomsskolen er hver elevs resultater plassert i ett av 5 mestringsnivåer, der nivå 5 er bedre enn nivå 4 osv. Forskjellen mellom nivåene knyttes til litt forskjellige parametre, så det er umulig å si noe om hvor stor avstanden mellom de forskjellige nivåene er. De kunne like godt blitt omtalt som nivå A, B, C osv., siden de bare er kategorier, rangert i forhold til hverandre.
Likevel er det altså slik at et aritmetisk gjennomsnitt av disse kategoriene beregnes, og deretter blir det sammenliknet og brukt for hva det er verdt i medier og til internt bruk i skolen. Da blir det ikke bare litt galt, men veldig galt.
Selv om nivåene er gitt tall-navn, er det ikke slik at de faktisk er tall, eller står i forhold til hverandre som tall. Tallene angir her bare den hierarkiske plasseringen av nivåene. 5 er bedre enn 4, men vi kan umulig si noe om hvor mye bedre - det er i alle fall umulig å sammenlikne med avstanden mellom 4 og 3. Og hvor mye bedre er egentlig et snitt på 3,4 i forhold til 3,2? Spørsmålene gir ingen mening.
Derfor er ikke tallene faktiske tall, de er bare kategorier, og regning med dem blir direkte ulogisk. Men opptelling kan vi bruke, heldigvis.
Publisering av tøysetall
I tillegg til at gjennomsnittsberegningene er ugyldige og ulogiske, er også publiseringen ugyldig - i alle fall for en del ungdomsskoler.
Det er ikke alle skoler som går fra 1. til 10. klasse. Min egen arbeidsplass er en ren ungdomsskole. Nasjonale prøver gjennomføres i 8. klasse, et par måneder etter at elevene har begynt på ungdomsskolen.
Når våre elever testes f.eks. i lesing på engelsk, eller i grunnleggende regneferdigheter, er de nettopp begynt hos oss. Kompetansen deres er et resultat av arbeidet på barneskolene. Vi selv har ikke rukket å opparbeide oss verken fortjeneste eller skyld for resultatene, i alle fall ikke for de elementene prøvene er ment å skulle måle.
Nå går det vanligvis ganske godt for elevene hos oss, noe annet skulle bare mangle gitt den sosiokulturelle konteksten, så vi skulle gjerne sneket til oss litt skryt, vi. Men, det blir galt å gjøre det.
Konklusjonen er derfor at publiseringen av gjennomsnittstall fra nasjonale prøver inviterer til en rangering og en konkurranse som også skyter på pianisten, i tillegg til at den foregår med sviktende tallgrunnlag.
Da er det ikke mye interessant igjen for alle sensasjonsjegere og vaktbikkjer på utsiden av skolebygningen.
Heldigvis får vi mer detaljert og individualisert innsikt selv til intern bruk, og det er tidvis til god hjelp for oppfølgingen videre.
Spørsmålet er umulig å besvare, for vi har ingen tall å regne på. I disse dager er resultatene fra nasjonale prøver over oss igjen, og da er det er akkurat denne underlige regneøvelsen som forsøksvis gjennomføres. I år igjen.
For ungdomsskolen er hver elevs resultater plassert i ett av 5 mestringsnivåer, der nivå 5 er bedre enn nivå 4 osv. Forskjellen mellom nivåene knyttes til litt forskjellige parametre, så det er umulig å si noe om hvor stor avstanden mellom de forskjellige nivåene er. De kunne like godt blitt omtalt som nivå A, B, C osv., siden de bare er kategorier, rangert i forhold til hverandre.
Likevel er det altså slik at et aritmetisk gjennomsnitt av disse kategoriene beregnes, og deretter blir det sammenliknet og brukt for hva det er verdt i medier og til internt bruk i skolen. Da blir det ikke bare litt galt, men veldig galt.
Selv om nivåene er gitt tall-navn, er det ikke slik at de faktisk er tall, eller står i forhold til hverandre som tall. Tallene angir her bare den hierarkiske plasseringen av nivåene. 5 er bedre enn 4, men vi kan umulig si noe om hvor mye bedre - det er i alle fall umulig å sammenlikne med avstanden mellom 4 og 3. Og hvor mye bedre er egentlig et snitt på 3,4 i forhold til 3,2? Spørsmålene gir ingen mening.
Derfor er ikke tallene faktiske tall, de er bare kategorier, og regning med dem blir direkte ulogisk. Men opptelling kan vi bruke, heldigvis.
Publisering av tøysetall
I tillegg til at gjennomsnittsberegningene er ugyldige og ulogiske, er også publiseringen ugyldig - i alle fall for en del ungdomsskoler.
Det er ikke alle skoler som går fra 1. til 10. klasse. Min egen arbeidsplass er en ren ungdomsskole. Nasjonale prøver gjennomføres i 8. klasse, et par måneder etter at elevene har begynt på ungdomsskolen.
Når våre elever testes f.eks. i lesing på engelsk, eller i grunnleggende regneferdigheter, er de nettopp begynt hos oss. Kompetansen deres er et resultat av arbeidet på barneskolene. Vi selv har ikke rukket å opparbeide oss verken fortjeneste eller skyld for resultatene, i alle fall ikke for de elementene prøvene er ment å skulle måle.
Nå går det vanligvis ganske godt for elevene hos oss, noe annet skulle bare mangle gitt den sosiokulturelle konteksten, så vi skulle gjerne sneket til oss litt skryt, vi. Men, det blir galt å gjøre det.
Konklusjonen er derfor at publiseringen av gjennomsnittstall fra nasjonale prøver inviterer til en rangering og en konkurranse som også skyter på pianisten, i tillegg til at den foregår med sviktende tallgrunnlag.
Da er det ikke mye interessant igjen for alle sensasjonsjegere og vaktbikkjer på utsiden av skolebygningen.
Heldigvis får vi mer detaljert og individualisert innsikt selv til intern bruk, og det er tidvis til god hjelp for oppfølgingen videre.
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)