Den praktiske lærerstand

Jeg har lenge lurt på hvorfor lærere ikke leser fagblader eller holder seg à jour. Hva er det ved lærere som ikke gjør dem interessert i å holde øye med forskningsfronten i sitt eget fag?

Når lærere leser fagblader, er det stort sett "norsklæreren", "naturfag", "tangenten" eller liknende, blader som ligger nær opp til konkret undervisning. De fleste holder bare sjelden følge med spydspissene i det internasjonale, didaktiske miljøet knyttet til faget sitt, og har ikke faglige nettverk utenfor egen skole. Dette er en påstand fra min side, og må tas for hva den er - men den er sjekket ut med folk jeg kjenner både herfra og derfra.


En gjeng av pragmatikere
Når lærere selv får velge hvilke kurs de vil dra på, søker de gjerne kurs som forteller dem mer om hvordan de skal gjennomføre muntlig eksamen, eller som oppdaterer dem i faglige emner som syntaktisk analyse eller Geogebra, eller som belyser hvordan man blir en bedre klasseleder.

Lærere søker så godt som aldri kurs, studier eller konferanser som presenterer oppdatert forskning rundt læringsprosessene i faget, eller som ser på fagets plass og muligheter i nåtid og i fremtid, eller som reflekterer over mer skolegenerelle forskningsresultater som f.eks. sier at "spesialundervisning virker ikke" og "klassestørrelse har ingenting å si". Det virker til tider som det knapt er kjent for den gjennomsnittlige lærer at slike tilbud og resultater overhodet finnes, og at det er meningen at lærere skal holde seg orientert om slikt.

Når lærerne fagorganiserer seg, snakker de stort sett om lønn og arbeidstid - ikke om yrkesprofesjonalitet, forskning på strukturelle effekter eller vernet om den kunnskapsrike læreren. Selv om fagforeninger og egne organisasjoner oppfordrer til det.

Når lærerne egenrapporterer sin tidsbruk, er det potten til "faglig ajourhold" som får lide - med mindre det har vært behov for å lese seg litt opp på brøkregning eller liknende. Selv det å måtte lære seg et nytt dataprogram regnes bare unntaksvis som relevant bruk av tid, og neppe hvis det er administrativt innrettet.

Høgskoler er nok ikke akademia
Svaret på spørsmålet i ingressen er kanskje så enkelt som dette: Lærere regner seg ikke som akademikere.

Det er ikke så rart, selv om mange lærere har akademiske grader som basis. Skolefagene våre likner ikke nødvendigvis så mye på studiefagene med samme navn på universitetet. Dermed kan det være litt malplassert å bruke fagets egne metoder i undervisningen. Læreryrket har en fot i alle leire, det er verken et vitenskapsfag eller et menneskefag alene.

Høgskoler pleier gjerne å profilere seg ved å si at de er praksisnære, at man faktisk utdannes til noe - et yrke som er forhåndsdefinert (for hva blir du hvis du f.eks. studerer samfunnsgeografi?). Ved avslutningen av en høgskoleutdanning regner man seg derfor både som ferdig og som utdannet.

Dermed gjenstår det bare å samle seg praksiserfaring, slik at man også blir flinkere i yrket sitt. Denne grunnholdningen finnes i de fleste skolevegger, og den angriper og overtar ellers sunne, nyutdannete lærere på kort tid.

Diskusjonen om praksissjokket er også knyttet til den samme ideologien, at man skal lære seg et håndverk.

Konspirasjon?
Det er nesten så en kunne tenke seg en konspirasjon om å holde lærerne nede: "Jo mer de gjøres til håndverkere og funksjonærer, desto mer fjernt blir det for dem å bruke tiden på refleksjon, makroperspektiver og nettverksbygging".

Det er synd, for det er i slike sammenhenger vi etablerer ryggrad, trygghet og oversikt over jobben vår.



PS (1): Til lærere som leser dette, og som er medlemmer i Utdanningsforbundet: Neste gang du får et eksemplar av Bedre skole sammen med fagbladet Utdanning, er det like greit å lese det.

PS (2): Selv internt i Norden finnes det høyst sannsynlig både nettverk og fagblader for dine fag og interesser i skolesammenheng, og det ligger ganske sikkert en Twitter-strøm der ute som kan informere deg jevnlig og gratis om interessante og viktige emner som andre har funnet. Vips! blir jobben din satt inn i en større sammenheng.

Praksissjokk

Nytt ord, nye muligheter. Jeg hørte begrepet "praksissjokk" første gang i 2004, men det er sikkert eldre. Det som er sikkert, er i alle fall at selve fenomenet er eldre. Vi har alle blitt ansatt i en jobb eller på en arbeidsplass som viste seg å inneholde noe mer eller noe annet enn utdanningen vår forberedte oss på. Hvorfor skal det være så fryktelig fælt og spesielt akkurat i skolen? Det finnes nemlig saker som utdanningen vår aldri vil ønske å ta for seg, selv om det er aktuelt for alle.

Tygg litt på følgende påstand: Det er umulig å jobbe bare som lærer.

Selv om man gløder for bare ett spesielt fag, og får seg en såpass liten stilling at man slipper å undervise i noe annet, må man like fullt sette av arbeidstid på å koke kaffe, eller rydde på et lager, eller ta ned gardiner, osv. Det er umulig å ta seg en lærerstilling og forvente at den utelukkende omfatter undervisning og oppfølging av elever. Her er årsaken:

Arbeidsdeling og ressurstildeling
På en skole finnes det stort sett bare én yrkesgruppe: lærerne. I tillegg finnes det en mer eller mindre full stilling som skolesekretær (resepsjonist/regnskapsfører/materialforvalter/ledersekretær m.v.), og blant lærerne rekrutteres lederne. Det er de yrkesgruppene som betales over skolens budsjett. I tillegg finnes det en vaktmester, som er lønnet av den som eier bygningen - og som har som jobb å sørge for at bygningens infrastruktur vedlikeholdes (vann/strøm/rømning/ventilasjon/varme/alarmsystem).

Denne ordningen hadde vært god, hadde det ikke vært for at det finnes temmelig mange andre sider ved en bygning som også kan kalles for "drift", og som befinner seg midt mellom pedagogisk virksomhet og vaktmestertjenster et sted.

Fellesoppgaver før og nå
I tidligere tider hadde alle skoler f.eks. en AV-ansvarlig, en lærer med spesielt ansvar for det audio-visuelle utstyret. Det innebar stort sett å kjøpe inn og skifte lyspærer i overhead-apparater, eller fylle sprit på duplikatoren, eller hvadetnåvarmangjorde med denslags apparater i enda tidligere tider. Alle lærere har alltid hatt en tidsressurs i sin stilling som er reservert til "fellesoppgaver", tid som også kunne brukes til å administrere vinlotteriet, organisere personalfester, holde øye med utstyret i gymsalen osv. Det er en helt grei sak, og forventet.

I en tid hvor man har projektorer, trådløse nettverk og bærbare pc-er i alle klasserom, er AV-ansvaret blitt noe utvidet - for å si det forsiktig. Men skolen som organisasjon blir fortsatt bare tildelt midler til å dekke undervisning og overfladisk vedlikehold. Når de fleste skoler likevel har IKT-ansvarlige med tid til å gjøre den jobben, skyldes det at de har tatt fra (effektivisert) den potten som skal gå til undervisning.

Læreren som vaktmester
Vaktmester og vaskepersonell er ansatt på estimert timebasis. Derfor har de ansvar for flere bygninger samtidig, for å fylle 100% stilling, og de jobber etter en bestiller/utfører-modell. De gjør det de blir bedt om, ofte som resultat av skriftlig kommunikasjon. Og det er sikkert greit, men før i verden var det slik at disse menneskene kunne gå rundt helt selv og oppdage hva som måtte gjøres. Nå er den jobben overlatt til oss som egentlig har annet å gjøre.

Det oppleves som direkte tåpelig at det er lærere som skal oppdage hva som må fikses, for ikke å snakke om vaskes litt grundigere. Dessuten er det jo ikke slik at alle slike ting kan vente til vaskepersonalet eller vaktmesteren er tilbake på jobb i morgen, så da må vi trå til selv - med skrutrekker, symaskin eller tjuvlånt mopp.

Læreren som kjøkkenhjelp
Jeg har i det siste tenkt på skolenes personalkjøkken. For vår egen del skal det betjene oppunder 40 personer, og det drives nesten utelukkende på dugnad. Av ikke-fagfolk. Det er vi ikke alene om. Noen skoler har reservert ressurser til personer som har fått litt ekstra ansvar på kjøkkenet, f.eks. en skolesekretær eller en assistent eller en person på kommunal arbeidstrening, men hovedjobben foregår likevel på dugnad. Fra et hygieneperespektiv skal det ikke så veldig mye til før det kan bli problematisk, og det er ikke akkurat noe løft for arbeidsmiljøet å ha et kjøkken med småskitne overflater, utløpt mat i kjøleskapet og konstant full oppvaskmaskin. Eller ansatte som går til pauserommet i storefri for å jobbe.

Undervisningens infrastruktur
Jeg er ikke så veldig opptatt av at det er planer og dokumentasjon som stjeler lærerens tid. Jeg tror vi må lage planene selv dersom vi skal få vår egen undervisning under huden, og da kan vi like godt publisere dem. Det jeg derimot er bekymret for, er all den tid som går tapt, og den fortvilelse og forvirring som oppstår, når undervisningens infrastruktur ikke er på plass.

Det er så sin sak å ha fungerende vann, strøm, belysning, ventilasjon osv. i en bygning, men vel så viktig er at det som forutsettes å virke i en arbeids- og undervisningssituasjon faktisk også virker. Det krever flere bransjer og stillinger i et skolebygg.

Foreløpig driver vi altså vår egen infrastruktur på dugnad, og det må komme som et sjokk - ikke bare på nyutdannete lærere.