... og noe må man bare forvente. Da jeg gikk ut av ungdomsskolen, var det mange som hadde null(!) fravær gjennom ni år. Alle foreldre var enige om at det ikke fantes unnskyldninger for ikke å ha gjort lekser så lenge man ikke var tungt sengeliggende, og det var elevene som var ansvarlige for å holde følge med undervisningen. Det har forandret seg, for å si det forsiktig.
I dag finnes det unntaksvis en eller to elever i en klasse som ikke har vært borte siste skoleår. Det er vanlig blant foreldre å skrive meldinger der de forventer at elevene skal slippe unna med ikke å ha forberedt seg fordi det var en fotballtrening i går, og elever kan klage på læreren, med støtte fra hjemmet, mens de samtidig ikke har hatt med seg skrivesaker inn i klasserommet på lange tider. Det finnes foreldre som nesten kontinuerlig kommer med "tips" om hvordan undervisningen kan bli mer motiverende for deres eget barn, og det finnes elever som klager fordi de må "tenke" mye og "lære" mindre.
Maktskiftet
Totalt sett er maktskiftet i skolen altomfattende. Selv om New Public Management er på vei ut, henger oppfatningen om at "kunden har alltid rett" igjen, og de fleste kommuner vil nok i overskuelig fremtid også styre sine skoler og lede sine mellomledere med basis i brukerundersøkelser.
Før i verden hadde skolene en smule selvråderett, men nå har vi fått "økt lokal handlefrihet". Alle skolefolk vet, og er vant til, at det "lokale" leddet i skolen er det kommunale nivået. Skolen er altså et av de ytterst få stedene der "økt lokal handlefrihet" betyr sentralisering av makt, fra den enkelte skole og over til kommunen - eller "skoleeier" som det heter for tiden. Det er forresten tull. Kommunen betaler over sitt budsjett, og de eier nok bygningene, men de eier ikke skolen. Det er det kulturnasjonen Norge som gjør, i fellesskap - i den grad innholdet i skolen spiller noen rolle lenger.
Uansett: En bieffekt av ønsket om økt måling i skolen, er at læreren selv er kommet under sterkt press. Læreryrket er en såpass kompleks affære at verken utøvelse eller bidrag lar seg måle. I mangel av målingsmuligheter mister læreryrket sin legitimitet, og selv foreldre kan tillate seg å videresende lenker til barnets lærere med nettips for "god undervisning". Samtidig bombarderes skolen av tilbud om kurs og veiledninger fra de forskjelligste tilbydere, tilbud som på overtydelig måte signaliserer at avsenderen vurderer lærere som digitalt inkompetente, sosial inadekvate og faglig kunnskapsløse.
... brolagt med gode intensjoner
Det er forstemmende at skolen må slåss mot slikt, i tillegg til å måtte håndtere nettmobbing, seksuell debut, forbruksvaner, rusbruk, skilsmisser, miljøbevissthet, prestasjonsangst, overvekt, karrièrejag, teknologiutvikling, integreringsproblematikk, målstyringsmodeller, rapporteringsrutiner, overstyring, nettverksbygging, vedlikehold og rydding - og læreplanen.
Hva er det som gjør at lærere ikke er i media og forsvarer sin posisjon? Er de redde? Får de ikke lov? Har de ikke tid? Gir de blaffen?
Roller er ikke gudegitt, de er ikke noe man bare får. Politikere og foreldre har fått god plass. Den har de brukt, og det er læreren som har gitt den bort. Hver enkelt av oss. Det har vi neppe vunnet noe på.
Viser innlegg med etiketten foresatte. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten foresatte. Vis alle innlegg
tirsdag 29. mars 2011
tirsdag 18. januar 2011
Alltid matematikk
Kjære lærer!
Når ble du sist kontaktet av foreldre som var bekymret for fremdriften i RLE-faget? Hvor lenge er det siden sist du hørte noen bekymre seg for fraværet av pugging i samfunnsfag? Når etterlyste noen sist den ene, universelle læringsmetoden i engelskfaget? Det er underlig at noen tror matematikkfaget kan følge slike krav enklere enn andre fag.
Matematikkfaget har en særegen rolle, og bisarre attributter - som f.eks. en kjønnsrolle. Det er fortsatt slik, av en eller annen grunn, at fedrene i skolen gjerne ikke dukker opp før det skal snakkes om matematikk. Skolefaget matematikk har en voldsom status, selv om karakteren ikke teller et gram mer enn karakteren i musikk, eller i muntlig engelsk.
La gå at matematikk åpenbart er et redskapsfag som man i en periode trenger som basis for å utvikle noe videre, men det er tilsvarende åpenbart at f.eks. både demokratikunnskaper og kvalifisert refleksjon om kosthold spiller en minst like viktig og varig rolle i et menneskes liv. Alle inngår de i skolens læreplan.
Som vitenskap er matematikken som alle andre: den er menneskeskapt. Vi har laget oss symboler og metoder for å systematisere verden slik at vi ved å beskrive prosesser og tilstander skal være i stand til å fremskrive våre tanker og foreta kvalifiserte gjetninger om fremtiden. Vi krangler også om metodene av og til, og det finnes til en hver tid både store og langvarige debatter om hva som er riktig og ikke.
Hovedpoenget med matematikken som sådan er altså ikke å passe på at man ikke blir lurt i butikken (!). Selv ikke i grunnskolen. Slike bruksområder er nesten bare en bieffekt av at vi har lært oss å kvantifisere. Matematikken er heller ikke noe fast og gudegitt. Den er noe vi har funnet på, og vi finner stadig på nye ting hvis vi trenger det.og
Matematikk er derfor i høyeste grad et kreativt fag, og et assosierende fag. Det er langt fra tilstrekkelig å gjengi hva tidligere generasjoner har kommet frem til. Matematikken er i sin natur og som definisjon noe aktuelt, og inneholder rom for tvil og tro, alternative løsninger og valgfrie modeller. Matematikken er ikke fristilt fra diskusjonen om hva som er sant, klokt og godt her i verden, og heller ikke når eller hvorfor det er det.
Med dette perspektivet finnes det et overveiende flertall argumenter for at matematikk skal undervises på samme måte som f.eks. samfunnsfag, med samme faglige ydmykhet og nysgjerrighet, og med åpenhet for alternative tolkninger, kritikk av metoder, revurdering av gamle sannheter og konstruksjon av nye.
Å kunne gangetabellen og å beherske matematiske symboler er egentlig bare en parallell til å kjenne til alfabetet og reglene for tegnsetting og syntaks. Det er et greit grunnlag, men det er ikke noe mål. Det er ennå langt igjen før vi kan bruke språket til noe virkelig viktig eller meningsfullt. Men, det er dit vi skal.
Derfor blir jeg alltid litt ergerlig når jeg blir oppfordret til å begrense matematikkundervisningen til bare å inneholde fremgangsmåter, drill og symbolkunnskap. Det er mulig jeg er utålmodig, men jeg vil videre - dit matematikken betyr noe, og har sin styrke. Derfor lar jeg meg heller ikke stanse av elever og foreldre med avstumpet matematikksyn. Med fare for å virke arrogant og nedflatende: De vet bare ikke bedre.
Det er forøvrig en grei sak, vi har alle våre erfaringer, kjepphester og sære interesseområder. Ikke alle gløder for matematikkfaget. Det er fortsatt helt greit, bare jeg selv får bestyre mitt eget klasserom.
Når ble du sist kontaktet av foreldre som var bekymret for fremdriften i RLE-faget? Hvor lenge er det siden sist du hørte noen bekymre seg for fraværet av pugging i samfunnsfag? Når etterlyste noen sist den ene, universelle læringsmetoden i engelskfaget? Det er underlig at noen tror matematikkfaget kan følge slike krav enklere enn andre fag.
Matematikkfaget har en særegen rolle, og bisarre attributter - som f.eks. en kjønnsrolle. Det er fortsatt slik, av en eller annen grunn, at fedrene i skolen gjerne ikke dukker opp før det skal snakkes om matematikk. Skolefaget matematikk har en voldsom status, selv om karakteren ikke teller et gram mer enn karakteren i musikk, eller i muntlig engelsk.
La gå at matematikk åpenbart er et redskapsfag som man i en periode trenger som basis for å utvikle noe videre, men det er tilsvarende åpenbart at f.eks. både demokratikunnskaper og kvalifisert refleksjon om kosthold spiller en minst like viktig og varig rolle i et menneskes liv. Alle inngår de i skolens læreplan.
Som vitenskap er matematikken som alle andre: den er menneskeskapt. Vi har laget oss symboler og metoder for å systematisere verden slik at vi ved å beskrive prosesser og tilstander skal være i stand til å fremskrive våre tanker og foreta kvalifiserte gjetninger om fremtiden. Vi krangler også om metodene av og til, og det finnes til en hver tid både store og langvarige debatter om hva som er riktig og ikke.
Hovedpoenget med matematikken som sådan er altså ikke å passe på at man ikke blir lurt i butikken (!). Selv ikke i grunnskolen. Slike bruksområder er nesten bare en bieffekt av at vi har lært oss å kvantifisere. Matematikken er heller ikke noe fast og gudegitt. Den er noe vi har funnet på, og vi finner stadig på nye ting hvis vi trenger det.og
Matematikk er derfor i høyeste grad et kreativt fag, og et assosierende fag. Det er langt fra tilstrekkelig å gjengi hva tidligere generasjoner har kommet frem til. Matematikken er i sin natur og som definisjon noe aktuelt, og inneholder rom for tvil og tro, alternative løsninger og valgfrie modeller. Matematikken er ikke fristilt fra diskusjonen om hva som er sant, klokt og godt her i verden, og heller ikke når eller hvorfor det er det.
Med dette perspektivet finnes det et overveiende flertall argumenter for at matematikk skal undervises på samme måte som f.eks. samfunnsfag, med samme faglige ydmykhet og nysgjerrighet, og med åpenhet for alternative tolkninger, kritikk av metoder, revurdering av gamle sannheter og konstruksjon av nye.
Å kunne gangetabellen og å beherske matematiske symboler er egentlig bare en parallell til å kjenne til alfabetet og reglene for tegnsetting og syntaks. Det er et greit grunnlag, men det er ikke noe mål. Det er ennå langt igjen før vi kan bruke språket til noe virkelig viktig eller meningsfullt. Men, det er dit vi skal.
Derfor blir jeg alltid litt ergerlig når jeg blir oppfordret til å begrense matematikkundervisningen til bare å inneholde fremgangsmåter, drill og symbolkunnskap. Det er mulig jeg er utålmodig, men jeg vil videre - dit matematikken betyr noe, og har sin styrke. Derfor lar jeg meg heller ikke stanse av elever og foreldre med avstumpet matematikksyn. Med fare for å virke arrogant og nedflatende: De vet bare ikke bedre.
Det er forøvrig en grei sak, vi har alle våre erfaringer, kjepphester og sære interesseområder. Ikke alle gløder for matematikkfaget. Det er fortsatt helt greit, bare jeg selv får bestyre mitt eget klasserom.
Legg til: | 
|
fredag 7. januar 2011
Tidstyven er kanskje geografisk betinget?
Det er ikke retting og karaktersetting som er tidstyven i skolen, for det er tross alt noe vi skal drive med. Jeg ble minnet på den klassiske tidstyven i skolen for noen dager siden, her gjengitt med et arketypisk eksempel:
En lærer mottar følgende epost fra en foresatt: "Hei. Vi er litt bekymret for hvordan det går med NN for tiden. Faglig hadde det vært fint om du kunne si litt om hvordan det går i matte og samfunnsfag, og om det evt. er noe vi bør følge mer opp der. Ellers hadde det vært fint å få en oppdatering om hvordan han ser ut til å ha det sosialt. God helg!"
Hvordan svarer man raskt og effektivt på sånt? Er det forventet at man skal gjøre det, hver gang? Med alle sammen? De eneste aktuelle svarene er "det tar den tiden det tar", "ja" og "ja". Det fikk meg til å tenke litt videre.
Det sies at skolen i Norge har sin styrke i at den er så heterogent sammensatt. Vi har lite innslag av eliteskoler og klasseskille, og de store forskjellene er interne. Alle internasjonale undersøkelser viser markant mindre forskjell mellom skoler og distrikter enn i de fleste andre land, og større spredning både av resultater og sosioøkonomiske innenfor hver enkelt skole.
Hva angår tidstyver, er ikke belastningen like jevn. Jeg kjenner lærere som har jobbet i 15 år og bare fått et par henvendelser fra foreldre til sammen (!) på alle de årene. Og, jeg kjenner lærere som hver uke får minst 10 henvendelser av typen beskrevet ovenfor, eller av den inkvisitoriske typen som gjerne vil ha gjentatt rammebetingelser og vurdering knyttet til den muntlige presentasjonen elevene hadde i går - og som vedkommendes barn var litt misfornøyd med.
Hvor disse lærerne bor, er ikke tilfeldig. Den sistnevnte og populære er typisk for Bærum. Den første og mer fredfylte kjenner jeg f.eks. fra østre Akershus.
På en eller annen måte burde en av gruppene fått kompensert for den økte saksbehandlingstiden, som til vanlig utgjør i størrelsesorden 1-1,5 t/dag, eller inntil én ekstra arbeidsdag i uken. Det er jaggu mye!
En lærer mottar følgende epost fra en foresatt: "Hei. Vi er litt bekymret for hvordan det går med NN for tiden. Faglig hadde det vært fint om du kunne si litt om hvordan det går i matte og samfunnsfag, og om det evt. er noe vi bør følge mer opp der. Ellers hadde det vært fint å få en oppdatering om hvordan han ser ut til å ha det sosialt. God helg!"
Hvordan svarer man raskt og effektivt på sånt? Er det forventet at man skal gjøre det, hver gang? Med alle sammen? De eneste aktuelle svarene er "det tar den tiden det tar", "ja" og "ja". Det fikk meg til å tenke litt videre.
Det sies at skolen i Norge har sin styrke i at den er så heterogent sammensatt. Vi har lite innslag av eliteskoler og klasseskille, og de store forskjellene er interne. Alle internasjonale undersøkelser viser markant mindre forskjell mellom skoler og distrikter enn i de fleste andre land, og større spredning både av resultater og sosioøkonomiske innenfor hver enkelt skole.
Hva angår tidstyver, er ikke belastningen like jevn. Jeg kjenner lærere som har jobbet i 15 år og bare fått et par henvendelser fra foreldre til sammen (!) på alle de årene. Og, jeg kjenner lærere som hver uke får minst 10 henvendelser av typen beskrevet ovenfor, eller av den inkvisitoriske typen som gjerne vil ha gjentatt rammebetingelser og vurdering knyttet til den muntlige presentasjonen elevene hadde i går - og som vedkommendes barn var litt misfornøyd med.
Hvor disse lærerne bor, er ikke tilfeldig. Den sistnevnte og populære er typisk for Bærum. Den første og mer fredfylte kjenner jeg f.eks. fra østre Akershus.
På en eller annen måte burde en av gruppene fått kompensert for den økte saksbehandlingstiden, som til vanlig utgjør i størrelsesorden 1-1,5 t/dag, eller inntil én ekstra arbeidsdag i uken. Det er jaggu mye!
Legg til: |
|
fredag 5. november 2010
Problemformuleringsprivilegiet
Den første som tar opp en sak, definerer samtidig hva det er ved saken som er verdt å diskutere. Dette prinsippet benyttes nådeløst i den politiske retorikken. Jeg er usikker på om vi skal glemme at det eksisterer selv om vi bare holder oss i skoleverdenen.
Det har gått en vind over landet, eller over bygda. Vinden heter 'vurdering', og den handler om at både foresatte og elever nesten til en hver tid skal vite nøyaktig hvordan eleven ligger an i de enkelte skolefagene. De skal vite hvordan det står til med elevens måloppnåelse, oppløst til hvert enkelt av de 212 kompetansemålene som gjelder for ungdomsskoleopplæringen. De skal også vite hva som må til for å forbedre måloppnåelsen, og hvordan det skal måles neste gang. Enkelte lærere mener de skriver seg i hjel hver eneste de gang de skal ha elevene gjennom noe så prosaisk som en prøve eller en innleveringsoppgave.
Halvårsvurdering av elever
Neil Postman tok feil, det er ikke slik at vi "morer oss til døde". Tvert imot. På denne tiden av året sitter det lærere over det ganske land og skriver tunge og reflekterte kommentarer som skal brukes i de halvårlige utviklingssamtalene, eller "på konferansetimene", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod. Det er ikke bare snakk om fravær av mulighet til å konsumere underholdning for disse lærerne, men også om et ekstremt nærvær av plikt og tvang, og - for mange - en følelse av unødvendig og overlappende dokumentasjonshysteri.
Jeg har også skrevet slike kommentarer nå, men ikke med samme ulyst - så jeg er i utangspunktet ikke enig i det mørke bildet ovenfor. For meg fremstår det som nyttig å videreformidle mine oppfatninger, så lenge ingen formaterer for sterkt hvordan tekstene skal utformes og hva de må inneholde. Jeg skriver det jeg mener det er viktig å ha sagt, og kommer med tips på den måten jeg tror de fungerer best. Men, nå må det også sies at min undervisningsportefølje er ganske redusert, siden jeg primært er undervisningsinspektør og ikke lærer lenger.
Den fristende snarveien
Vi skriver fagkommentarene på nettet, så elever og foresatte kan logge seg på og lese dem på forhånd før de møter på skolen. Det gjør møtene forberedt, og bereder grunnen for fruktbare samtaler om veien videre - uten at ukjente momenter slenges på bordet der og da. Dette er en sterk forbedring fra tidligere, og så langt er alt greit.
Saken er at denne nettbaserte løsningen åpner for at elever og foresatte også kan skrive inn kommentarer til lærerens uttalelse. Det er praktisk. Det morsomme er at systemet også kan brukes den andre veien. Det er mulig å stille det inn slik at det først er elevene selv som skriver inn hvordan de mener det går i det enkelt fag, og at lærerne kommenterer elevenes innspill i neste runde.
Vips! er mye tid spart for den læreren som egentlig skulle ha tenkt ut alle kommentarene på egen hånd. Ved å distribuere jobben rundt til elevene, er den redusert til en tidel av hva den var. Fristende? I høyeste grad. Derfor har denne løsningen raskt vunnet tilhengere, og den er i bruk på flere skoler. Jeg er glad for at jeg slipper det.
Pedagog, ikke funksjonær
Det å være pedagog innebærer å foreta prioriteringer på profesjonelt grunnlag, som autonom og ansvarlig fagperson. Da må det vel være uheldig å overlate til elevene selv å definere hva det er som det er verdt å diskutere? Selv om det er en viktig del av både skolegang og vurderingsarbeid at elevene skal drive egenvurdering, er det neppe nødvendig å gjøre det på dette nivået.
Det er lærerne som må stå ansvarlig for å sette dagsorden i vurderingsarbeidet, så vi må nok ta oss av halvårsvurderingen selv - og styre konferansetimene med profesjonell hånd. Vi får heller finne andre måter å forenkle jobben vår på.
Noen ideer, forresten?
Det har gått en vind over landet, eller over bygda. Vinden heter 'vurdering', og den handler om at både foresatte og elever nesten til en hver tid skal vite nøyaktig hvordan eleven ligger an i de enkelte skolefagene. De skal vite hvordan det står til med elevens måloppnåelse, oppløst til hvert enkelt av de 212 kompetansemålene som gjelder for ungdomsskoleopplæringen. De skal også vite hva som må til for å forbedre måloppnåelsen, og hvordan det skal måles neste gang. Enkelte lærere mener de skriver seg i hjel hver eneste de gang de skal ha elevene gjennom noe så prosaisk som en prøve eller en innleveringsoppgave.
Halvårsvurdering av elever
Neil Postman tok feil, det er ikke slik at vi "morer oss til døde". Tvert imot. På denne tiden av året sitter det lærere over det ganske land og skriver tunge og reflekterte kommentarer som skal brukes i de halvårlige utviklingssamtalene, eller "på konferansetimene", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod. Det er ikke bare snakk om fravær av mulighet til å konsumere underholdning for disse lærerne, men også om et ekstremt nærvær av plikt og tvang, og - for mange - en følelse av unødvendig og overlappende dokumentasjonshysteri.
Jeg har også skrevet slike kommentarer nå, men ikke med samme ulyst - så jeg er i utangspunktet ikke enig i det mørke bildet ovenfor. For meg fremstår det som nyttig å videreformidle mine oppfatninger, så lenge ingen formaterer for sterkt hvordan tekstene skal utformes og hva de må inneholde. Jeg skriver det jeg mener det er viktig å ha sagt, og kommer med tips på den måten jeg tror de fungerer best. Men, nå må det også sies at min undervisningsportefølje er ganske redusert, siden jeg primært er undervisningsinspektør og ikke lærer lenger.
Den fristende snarveien
Vi skriver fagkommentarene på nettet, så elever og foresatte kan logge seg på og lese dem på forhånd før de møter på skolen. Det gjør møtene forberedt, og bereder grunnen for fruktbare samtaler om veien videre - uten at ukjente momenter slenges på bordet der og da. Dette er en sterk forbedring fra tidligere, og så langt er alt greit.
Saken er at denne nettbaserte løsningen åpner for at elever og foresatte også kan skrive inn kommentarer til lærerens uttalelse. Det er praktisk. Det morsomme er at systemet også kan brukes den andre veien. Det er mulig å stille det inn slik at det først er elevene selv som skriver inn hvordan de mener det går i det enkelt fag, og at lærerne kommenterer elevenes innspill i neste runde.
Vips! er mye tid spart for den læreren som egentlig skulle ha tenkt ut alle kommentarene på egen hånd. Ved å distribuere jobben rundt til elevene, er den redusert til en tidel av hva den var. Fristende? I høyeste grad. Derfor har denne løsningen raskt vunnet tilhengere, og den er i bruk på flere skoler. Jeg er glad for at jeg slipper det.
Pedagog, ikke funksjonær
Det å være pedagog innebærer å foreta prioriteringer på profesjonelt grunnlag, som autonom og ansvarlig fagperson. Da må det vel være uheldig å overlate til elevene selv å definere hva det er som det er verdt å diskutere? Selv om det er en viktig del av både skolegang og vurderingsarbeid at elevene skal drive egenvurdering, er det neppe nødvendig å gjøre det på dette nivået.
Det er lærerne som må stå ansvarlig for å sette dagsorden i vurderingsarbeidet, så vi må nok ta oss av halvårsvurderingen selv - og styre konferansetimene med profesjonell hånd. Vi får heller finne andre måter å forenkle jobben vår på.
Noen ideer, forresten?
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)