Nye teknologier som vil prege skolen

Det er mulig jeg bare er treg, men jeg har i tillegg vært på ferie og fikk først med meg den årlige Horizon-rapporten denne uken. Det er interessant lesning, The Horizon Report (2011 edition) skisserer som vanlig seks viktige, teknologibasert trender som vil prege alle sider ved utdanningssystemet både på kort og lang sikt.

Her ser jeg utfordringer for skolen, et system som i sin natur er et styringsmiddel for den utøvende makt. Det er fortsatt en utfordring for noen at meninger og kunnskap kan dukke opp hvor som helst og når som helst, og produseres av hvem som helst. Det er åpenbart at skolen ikke kan kontrollere alt hva som blir sagt og lært, eller når det skjer og hvor det skjer.

Indoktrineringens tid er definitivt forbi, med andre ord. Eller, man kan si at indoktrinering nå skjer fra så mange kanter at det kan mistolkes som en demokratisering, hvis man velger å se det slik. Uansett er inntrykkens mengde, fart og retning økt for våre barn de siste 20 årene. Verden har for lengst fått både farger og gråsoner.

Skolens rolle blir dermed, paradoksalt nok, igjen å lære elevene håndverk. De må kunne beherske, utforske, kritisere, adoptere, legitimere, endre og videreutvikle nye former for teknologi, kommunikasjon, samarbeid, formidling, meningsskaping og kritisk analyse. Det er en sterkt akademisk tilnærming, for å si det forsiktig, men like fullt mer verktøypreget enn innholdsrettet. Selv om en slik verktøytilnærming stiller enda større krav til bakgrunnskunnskap også.


Mens kunnskaper og holdninger produseres og formidles av hvem som helst, vil ferdighetene fortsatt være noe elevene selv må utforske. Ofte er det noen hjemme, i venneflokken eller på skolen som bidrar sterkest i innlæringen. Ferdighetene oppstår innenfor det fysiske fellesskapet, mens kunnskapene og holdningene blir sterkere påvirket av det virtuelle fellesskapet.

I Horizon-rapporten blir det, kort oppsummert, lagt vekt på den økte individualiseringen. Trenden er 1) at elevene selv ønsker å velge når, hvor og i hvilken rekkefølge de skal gjøre og lære ting, 2) at den teknologiske utviklingen muliggjør nettopp dette, og 3) at da må det bli slik. Jeg lurer på om en slik individualisering av skolegangen er klok, selv om den er mulig.

De kollektive aspektene ved sannhet, godhet og skjønnhet får dårligere kår når den fysiske kontakten mellom mennesker forsvinner, selv om digital samhandling får en sterk rolle. En læringsplattform er neppe løsningen på alt.

Også såkalt "faktakunnskap" er et kollektivt produkt, og for at et menneske skal etablere rike begreper, kreves det maksimal kontakt i så mange former som mulig. Flere enn hva summen av facebook og lærende, digitale nettverk kan tilby.

I sum vil vi altså tape noe gjennom den teknologibaserte individualismen, men det er en kalkulert kostnad. For tiden er det en sannhet at denne typen frihet er en forutsetning for læringsmotivasjon, en forsinket, men likevel moderne motsats til 'tvang'. Sett i lys av hvilken viktighet utdanning har for tiden, er det ikke rart at det udefinerbare kollektivet taper.

Jeg lever videre i vissheten om at ingen paradigmer har lang levetid. Dessuten må jeg si at det er ganske kult å holde på med disse digitale greiene, hvis det nå først er meningen at individuelle og kortsiktige hensyn skal komme først.

Nåvel. Det blir uansett spennende å se hvordan 'web 4.0' vil nærme seg 'Menneske 3.0', når den tiden kommer...
 
 

Typisk norsk skole

Jeg har vært på en del konferanser i høst. Mange har handlet om IKT, for det er jo fortsatt slik at IKT blir sett på som noe ekstra - derfor holdes det egne konferanser og møter om hvordan IKT passer inn i hverdagen. Akkjasann. 

Her er det rom for de store hjertesukkene, men det får vente. Jeg tar to mindre sukk i stedet:

Eksamen
Når det snakkes om eksamen, tar det aldri mer enn ett minutt - 1 minutt - før ordene 'hjelpemidler' og 'fusk' er kommet på banen. Den platen har vi hørt før, og den er til å bli syk av. Er det ikke mulig å snakke om eksamen med andre innfallsvinkler?

Den store frykten er knyttet til IKT-bruken, for det kan jo hende at det ligger noen hjelpemidler der inne i harddisken et sted. For ikke å snakke om internett, som danskene er i ferd med å innføre i sine eksamener, og faren for at noen der ute kan overlevere svar til den sleske kandidaten. Troen på måling av den inspirerte, isolerte og talentfulle enkeltsjel er svært levende i Norge.

Dessuten vitner debatten om at mange ser på kunnskap som en leksikalsk greie. Det er ikke vanskelig å  begrense nytten ved kommunikasjon med andre (eller verdensveven generelt) under eksamen, det er bare å gi gode oppgaver. Eller: Det er ikke nytten vi i så fall begrenser, det er bare andres mulighet til der og da å komme med endelige svar på vegne av kandidaten.


Facebook og annen styggedom
Det må da vel for pokker også være mulig å snakke i mer enn to minutter om pc-bruk i klasserommet uten at noen synes det er forstyrrende med elever som er på Facebook? For det første kan det godt hende at vi bør inkludere sosiale medier i undervisningen vår, men det er sikkert såpass radikalt og useriøst at vi kan la det ligge foreløpig. Uansett, eller for det andre, må det da være mulig for en noenlunde voksen og fornuftig lærer å skaffe seg oppmerksomhet og etablere avtaler i klasserommet som gjøre at elevene er omtrent til stede i undervisningen?

Det får være grenser for å abdisere til fordel for teknologien, det er fortsatt vi som er lærere, administratorer og tilretteleggere.

Av og til lurer også jeg på om jeg gidder mer.

Norske lærere i nett-tåka (?!)

Overskriften er hentet fra Dagsavisen i dag. Saken er at Kunnskapsforlaget har gjennomført en undersøkelse blant lærere, og 4 av 5 sier de føler seg utrygge på å veilede elevene i å hente gode kilder fra Internett.

Ja, det er en jungel der ute - men, ærlig talt!
For å beherske noe nytt kreves timer bak rattet, også for oss lærere. Eller timer foran skjermen, i tilfeller som dette. I dagens publiserte undersøkelse ble lærerne også spurt hvilke nettbaserte kilder de vanligvis anbefalte for elevene sine for å finne sikker faktainformasjon. Store norske leksikon (SNL) vant, tett fulgt av Wikipedia og Google(!).

Ord blir fattige. Det er noen som henger etter, mye etter - og de har latt seg selv henge etter i veldig lang tid. Skyldes det latskap eller teknofobi? Eller kanskje skyldes det et tredje alternativ: grunnleggende mangel på ferdigheter i kildesøk fra før av.

Ikke bare en database, men likevel ...
Det er lenge siden Internett bare var et oppslagsverk, i den grad det i det hele tatt har vært bare det. Det er også lenge siden datamaskinen bare var et redskap for å produsere tekster, hvis den i det hele tatt har vært bare det. Jeg ville trodd at majoriteten av lærerne hadde enda større problemer med å forstå og gjøre seg nytte av konseptet web 2.0, men det var sikkert bare kilder de ble spurt om.

Arbeidet med kilder er egentlig det samme som det alltid har vært, og krever de samme vurderingene som dem man får med seg i et vanlig akademiske studium som krever tekstproduksjon. Og det gjør vel alle etter hvert, kanskje til og med lærerutdanningen på sikt.

Nåvel. Det nye er egentlig ikke at det finnes svake og sterke kilder, det har det alltid gjort, men det er at det ikke lenger er like tydelig hvor de gode kildene er hen.

Løsningen
For personer som alltid har hatt lærebøker og leksika for hånden, har kildekritikk egentlig aldri vært en utfordring de har vært nødt til å forholde seg til. Det har bare vært spørsmål om å slå opp riktig sted, og å unngå populærvitenskapelige fremstillinger. Enkelt og greit.

Det nye ved Internett er at kildene ikke er merket. Den ferdigheten de usikre lærerne fra undersøkelsen antakelig ikke har, er rett og slett å kunne vurdere kilder på selvstendig grunnlag - være seg om de finnes gjennom Internett eller på papir.

Da er det ikke etterutdanning i IKT man trenger, men en hvilken som helst utdanning. Og det viktigste er og blir egentrening.

Hvem snakket om moderne skoler?

Skolen kritiseres av flere for å ha blitt så moderne at læringen er blitt skjøvet bakerst i båten - om ikke over bord. Mediene hjemsøkes stadig av diskusjoner som viser hvor langt moderniseringen har gått, som om "åpne skoler" er bra eller ikke, om at 'klasse' er nedlagt til fordel for 'gruppe', og om lærerens lederevne og elevens læringsutbytte når elevene flyter rundt i åpne skoler. Selv om jeg jobber på én enkelt skole, skal dette ikke tolkes som en kritikk av akkurat den. Dette er et innlegg om norsk grunnskolesatsning på et høyere nivå.

Fra debattene høres det ut som skolen er snudd på hodet siden vi selv gikk der. Typiske eksempler kan finnes hos forskning.no (Tilbake til klasserommet), aftenbladet.no (Utdanningsforbundets leder: La lærerne få klasserommet tilbake) og nrk.no (Åpne skoler er best). Innleggene består av spissformulerte generaliseringer, selvfølgelig, og det finnes mange slike. Debattens utgangspunkt er dessuten feil. Utvikling har stort sett ikke skjedd, og det er verre.

Klasser og grupper
Min skole har ikke blitt bygget om siden sist. Selv om elevene ikke lenger går i noen klasse på 30, men er organisert i grupper à 15, er dette bare en skinnmanøver. Siden ingen har bygget om skolebygningen, må det fortsatt samles 30 elever i hvert klasserom i hver time, med én lærer til stede. At halvparten av elevene har en annen kontaktlærer enn den andre halvparten, spiller liten rolle. Det betyr at hver lærer har fått halvparten så mange elever og foresatte å ha strukturerte samtaler med i løpet av skoleåret, det er altså bare ansvaret for kommunikasjonen med hjemmet som er smurt tynt utover. Saken er heller ikke at det er blitt ansatt flere lærere siden sist, snarere det motsatte, men det er en annen sak.

Undervisningen er altså uansett dømt til fortsatt å foregå i ett rom med 30 elever, med én faglærer til stede, slik den alltid har gjort. Grupper eller ikke.

Da jeg begynte som lærer for 10 år siden, underviste jeg klasser med 23 elever i hvert fag. Nå underviser jeg to grupper av gangen, 28-30 elever, i de samme rommene. Det er en endring som merkes, både for elever og lærere. Å kalle det for en viktig reform vil være å ta i. Å kalle det for "økt fokus på individuelt tilpasset opplæring", er bare et tarvelig retorisk grep. Og hvordan det kan innebære en forbedring, forblir en gåte.

Åpne landskaper, flytende elever og grupperom
At skolen ikke er bygget om siden sist, betyr at den fortsatt er strukturert etter den klassiske korridormodellen: klasserom på hver side, og rømningsvei i hver ende. Det er ingen som har slått sammen klasserommene for å lage "åpne landskaper", og heller ingen som har delt inn klasserommene for å lage grupperom. Neida. Klasserommene er så store som de alltid har vært, opprinnelig bygget for plass til 23 elever - i alle fall på min skole. De var utdaterte allerede for 10 år siden da maksimal klassestørrelse ble endret til å kunne være 30.

Da jeg begynte å jobbe på min egen skole, hadde den 225 elever. Nå er vi 350, og har økt fra 9 til 12 klasser. Dette er ikke spesielt, slik er det svært mange steder. I praksis er alle klasserom belagt til enhver tid, gymsalen er alltid i bruk til fast undervisning og den er for liten, det er blitt trangere på biblioteket, rømningsveiene utvides, luften brukes opp raskere, skolegården er fullere, lærerne har trangere arbeidsplasser, elevene får aldri konsentrert seg om sine egne gruppeprosesser uten å måtte høre på andre grupper krangle samtidig, bokmagasinet er overfylt, klasserommene er overfylt, rettebunkene er 20% større, ...

I en slik situasjon er det umulig for en elev å ikke være i konstant kontakt med andre på skolen. Elevene har definitivt ikke plass til å "flyte rundt i åpne landskaper", så den bekymringen kan vi la ligge.

Det er heller slik at det er umulig for dem å gjemme seg for å få arbeidsro, eller for å gjøre typiske ungdomsting. Jeg skulle ønske dagens ungdom fikk anledning til å samle seg erfaring på samme måte som vi andre har gjort før dem. Det har vist seg at det var gull verdt, uansett hva foreldre og lærere mente om oss på den tiden.

Modernisering, IKT og sånn
Skolen har bestemt seg for å holde følge med tiden. Eller: Stortinget har bestemt det. Skolen er derfor ikke en motkraft, den skal være tilpasset samfunnets behov. Og dermed er IKT uavvendelig integrert i læreplan, kompetansemål og praktisk undervisning. Det er bra. Med systematisk undervisning kan elevene få en grunnleggende IKT-kompetanse, både de etiske, estetiske og pragmatiske sidene.

En naturlig konsekvens blir at skolene integrerer datamaskiner, nettverk og digitale tavler i undervisningen, at lærere sendes på videreutdanning osv. Slik er det mange stedet. Problemet er bare at det koster, og at budsjetteringen ikke virker slik den skal.

Skolebudsjettet - avslørt!
En skole har stort budsjett. Det meste går til lønninger og en god del går til leie av bygningen, begge deler som kommunal internfakturering. Øvrige, tildelte midler går til drift, og er stort sett delt i tre deler: administrasjon, bygning og undervisning.

Driftsbudsjetter tidsavgrenses ikke, så alle kostnader belastes inneværende regnskapsår. Når en skole kjøper nye pulter i et klasserom, og de kommer til å vare i minst 10 år, belastes innkjøpskostnaden altså i sin helhet årets regnskap likevel. I slike år må man derfor være særlig forsiktige med andre aktiviteter, som f.eks. å kjøpe lærebøker og utstyr til undervisning, gjennomføre ekskursjoner, kjøpe datamaskiner, reparere hærverk eller ettermontere ting på bygningen (solavskjerming, lydtett vegger, toalettseter osv.).

Igjen må jeg bruke min egen skole som eksempel, selv om det er noe generelt som skal belyses. Jeg tror dette også kan generaliseres for kommuner, så det er ingen arbeidsgivere som skal føle seg uthengt av det følgende:

Vår skole, på 350 elever og 40 ansatte, har til sammen et driftsbudsjett på i størrelsesorden 800.000 kroner. Det er det samme som én, enkelt husholdning har i vår skolekrets (!). For disse pengene skal vi bl.a. erstatte våre 120 tilårskomne pc-er i løpet av de neste 2 årene - uten at det bør gå for mye utover driften ellers. Over kommunens avtale ser det ut til at vi kan få kjøpe disse pc-ene til 7.000 pr. stk. Altså må vi bruke rundt regnet halve driftsbudsjettet ekstraordinært på pc-er både i 2010 og 2011.

Derfor bruker vi fortsatt tavle og kritt. Derfor har vi ikke gardiner som blender klasserommet såpass at det har noen hensikt å bruke pc for å vise frem noe. Derfor flikker vi helst på gamle ting i stedet for å investere i nye. Det blir jo ingen investering å kjøpe noe nytt, det blir bare en kostnad underlagt den ordinære budsjettprioriteringen. Når vi investerer i generelt utstyr, må vi skru ned aktivitetsnivået i klasserommet. På den måten lider elevene, og på den måten skjer det for lite utvikling i skolen. Det er to negative.

Spørsmålet er om to negative blir positivt, eller om to negative gir en forsterket negativ effekt. Jeg tror dessverre det siste. Budsjettet er blitt et styringsmiddel som bare fungerer for den bevilgende part. Det er ingen incentiver igjen til skolene. Gjennom at kommunen prøver å rasjonalisere og spare, sparer den skolene til fant.

Dermed blir modernisering av skoler et skippertak. Det skjer bare med noen få, og det får stor mediaoppmerksomhet. Det generelle forfallet, og den generelt manglende utviklingen i norsk skole som sådan, får liten oppmerksomhet. Skolen bør kanskje ikke stå så stille når samfunnet forandrer seg så raskt.

Elevenes digitale kompetanse

Det er en grunnleggende ferdighet å kunne uttrykke seg ved, og bruke, digitale ressurser i arbeid med alle fag i skolen. Selv om dette kommer svært eksplisitt frem i læreplanen K-06, var det også tydelig i den forrige læreplanen, L97. Elevene har altså drevet med dette en stund.

- Hvorfor møter jeg da flere elever som har klart seg gjennom hele barneskolen uten å vite at linjeskift er noe som inntrer automatisk når man bare skriver langt nok?
- Hvorfor møter jeg 13-åringer som ikke vet hvor de nettopp lagret dokumentet sitt?
- Hvorfor har bare noen få av dem hørt ordet 'kilde' før?

Jeg ser, jeg ser - her så underlig...