Sidemålsundervisning til folket!

Sidemålsdebatten raser igjen. Det tar aldri slutt. Men hva er egentlig problemet? Er det noen som er redde for at elevene skal lære for mye, stakkar? Hvordan har det seg at vi førtiåringer, som i tillegg vokste opp i det som av og til omtales som sytti-/åttitallets kose-og-rote-skole, er fungerende språkbrukere i det hele tatt? For å være ærlig, er ikke nynorsk spesielt kompliserte saker - og nynorskbrukere mener nok det samme om bokmålet. At det er rom for forvirring hvis man ikke holder tunga rett i munnen, er en annen sak. Det krever jo bare at man konsentrerer seg.

Først av alt skal vi kanskje sette riktig bjelle på katten. Dette er ikke en generell sidemålsdebatt, det er stort sett en debatt om obligatorisk nynorsk eller ikke. Majoritetsbefolkningen diskuterer om de trenger å ta hensyn til mindretallet eller ikke - originalt nok... Det er også det som er min posisjon her, og jeg ser bare fordeler ved obligatorisk sidemålsundervisning.

For det første har vi kulturargumentet. Språkmangfoldet i Norge er et eklatant eksempel på tradering, og på hvor viktig språk er både for å fungere i et samfunn og som lim i en kulturkrets. Vi har alle forskjellige ting som er viktige for oss, og språket er det tydeligste uttrykket for hvor grenser mellom ideologiske fellesskap går. Norge består av mennesker med ganske forskjellige tilnærminger til hva et godt liv er, og språkforskjellene understreker det. Det må vi aldri glemme. Kjennskap til det syntetiserte språket nynorsk gir nøkler til innsikt i mange norske kulturfellesskap vi ikke selv er medlemmer i.

For det andre har vi formaldanningsargumentene, det at opplæring i nynorsk har effekt for andre ting enn nynorsken selv. Det store tilfanget av norske dialekter tilbyr mange innfallsporter til formverket i vårt eget språk, og mange av rammene for selv den moderne nynorsken ivaretar dette. Det finnes altså regler, og det har jeg sett er uvant for flere. Det som nemlig har skjedd med tiden, er at den ordinære bokmålseleven ikke lenger er klar over at det finnes regler for språket sitt - eller i alle fall ikke hvordan de virker.

Det er mange elever som ser tomt ut i luften når jeg bruker ord som 'adjektiv', 'preposisjon', 'objekt' eller 'subjekt'. Selv om jeg ikke er norsklærer for tiden, har jeg et språk om språk som jeg ofte må ty til i faglige diskusjoner om oppgavetolkning, begrepsavklaringer osv. At det oppleves som frustrerende for meg at elevene ikke husker et gram av dette, er sikkert ikke noe sammenliknet med hva en norsklærer opplever i arbeid med adjektivbøying - eller en fremmedspråklærer som arbeider med korrekt bruk og bøying av hjelpeverb.

Formaldanningsargumentet er at arbeidet med nynorsk automatisk medfører en ny gjennomgang av det formelle formverk som også gjelder for bokmål, og at det dermed er arbeidet med nynorsk som gir det grunnlaget som trengs for å kunne lære seg fremmedspråk.

Det tredje argumentet er knyttet til ren og skjær estetikk og glede. Er det ikke fint å kunne lære enda flere ord? Er det ikke moro å kunne leke seg i andre språksystemer? Er det ikke festlig å bli enda mer bevisst hvilke ord i vår dagligtale som egentlig er lånord, og som dermed kanskje har restriksjoner knyttet til seg i nynorsksammenheng? Vekker det ikke en nysgjerrighet for å finne ut mer om ordenes etymologi?

Det fjerde argumentet handler om å imøtegå nytte-argumentasjonen. Så lenge man har en sak det er uenighet om, vil det alltid finnes noen som hevder at de umulig vil kunne få bruk for denne kunnskapen noen gang (det er alltid litt søtt når elever kommer med slike påstander i matematikktimen). Så også i nynorskdebatten. Du vil alltid finne noen som ikke har hatt behov for nynorskkunnskapene sine (skjønt det er vanskelig å være helt sikker på det, når man tenker seg om), men det kan neppe generaliseres til å gjelde en hel befolkning som en regel.

Spørsmålet er om en fremskriving av antatt nytteverdi skal ha noe med opplæring å gjøre, eller i alle fall hvor stor rolle slike betraktninger skal ha. At det spiller en viss rolle, er åpenbart, det er derfor læreplanene utvides og utvides, men vi kan likevel ikke frita oss fra opplæring i alt vi selv for tiden tror vi ikke får nytte av i fremtiden. Dessuten er det noe med allmenndannelse her. Jeg kjenner flere som aldri i sitt voksne liv har ført en eneste samtale om Henrik Ibsens forfatterskap, eller om Rellings funksjon i Vildanden, men debatten om "Ibsen ut av skolen" har likevel ikke tatt helt av ennå...


Det ser ut som noen mener det er om å gjøre å lære så lite som mulig i norsk skole, at man ikke skal lære om mer enn nødvendig, og i alle fall ikke om slike ting som bare forvirrer. Derfor vil de ha sidemålet ut, for å kunne lære hovedmålet bedre. Jeg mener derimot at elevenes språk- og stilsans blir styrket av å ha opplæring i sidemål. At ikke 100% av elevene i norsk skole klarer å holde følge med alt som tilbys dem, er vel ikke noe problem - vi har tross alt en karakterskala fra 1 til 6.


Det har aldri vært noen aktuell problemstilling å stryke deler av læreplanen i matematikk slik at elevene heller kan fordype seg i noen få ting de bør bli skikkelig gode i. Erfaring tilsier forresten at uten bredden, blir begrepene svake og elevene kan uansett ikke bli "gode nok" i enkeltdelene. Slik forholder det seg også med språk, er mitt postulat. I sidemålsundervisningen ser man dessuten sitt eget hovedmål litt fra siden, og det kan bare være av det gode.

Vox populi

Jeg har bladd meg gjennom noen nettdebatter de siste dagene. Det har vært valg i Sverige, og folkets stemme er hørt igjen. Heldigvis høres folkets røst hver dag, hele tiden, i mange fora, det er demokrati og ytringsfrihet i praksis. Likevel er det noe med det hele som blir litt pussig, særlig her i cyberspace.

Et tilfeldig, illustrerende eksempel kan være denne tråden: FRP/ SD. Hvorfor er Sverigedemokraterna ekstremister i norsk media?. Er det noen som registrerer noe underlig?

Hvis man velger ut flere slike debatter, blir det nok enda mer tydelig, men jeg holder meg til dette som et delvis opplysende eksempel. Det er også mulig jeg ikke fremstår som absolutt åpen og ydmyk nå, men skitt! la gå.

For det første er språket i slike nettdebatter gjennomgående fryktelig. Én ting er skrivefeilene. Et feiltrykk her og der kan skje oss alle, og kanskje noen av og/å-feilene også. Tegnsettingen er ofte direkte distraherende, men ikke verre enn at innholdet hadde latt seg forstå dersom det var noenlunde gjennomkomponert; det er det ikke så ofte - i alle fall ikke der jeg leser.

Flere leserinnlegg, og særlig dem som ender opp med konspirasjonsteorier om maktmisbruk fra en eller annen politisk fløy - hvilket gjelder de fleste - ser ut til å være skrevet i affekt. Det er et gjennomtrengende sinne som preger disse tekstene, og koblet med manglende skriveerfaring blir resultatet vrient å tolke.

Det er ikke lett å holde tråden i tekster som er mettet av uklart motiverte predikativer, ubegrunnete påstander (alle/ingen, ...), doble eller til og med triple(!) nektelser, misbrukte metaforer, feilstavete (eller galt brukte?) fremmedord, personlige karakteristikker, halvveis gjennomførte logiske resonnementer, stammespråksforkortelser og banneord.

For det andre kan man nok diskutere hvilke lag eller utvalg som faktisk utgjør denne røsten fra folkedypet. De fleste nettdebatter har inntil to døgns varighet, lengre tid tar det ikke før gårsdagens viktige sak er utdatert. For min egen del har jeg ikke en gang registrert diskusjonen før den ikke lenger leses av noen, og da er det heller ikke noe poeng i å delta.

Eksemplet ovenfor er kanskje typisk. Diskusjonen er startet etter kl. 22 om kvelden, og involverer rundt 20  deltakere (pr. 22.9. kl 09) - det er nok litt flere enn vanlig. Mange innlegg skrives i arbeidstiden eller utpå natten. Og noen skrives i beste Dagsrevyen-tid.

Et snitt av befolkningen representerer dette neppe, og det er uansett ingen nettdebatter som omfatter så mange deltakere at det blir noe å høre på - unntatt for den rene underholdningsverdien. Jakten på den gode formuleringen, den originale ideen eller retorisk finesse må nok foregå annetsteds.

Selv tar jeg meg ofte i å sitte alene og snakke høyt til og argumentere mot innlegg jeg kommer over, akkurat som når det er skoledebatter på TV. På TV engasjerer jeg meg riktig nok ofte i innholdet, på nettet er det bare formen som er interessant. Likevel blar jeg gjennom diskusjoner som handler om noe jeg interesserer meg for. Jeg lærer aldri.

For lesere av dette blogginnlegget er det sikkert mulig å tenke på samme måte. Erfaringen er at med mine tekster er det oftere formen enn innholdet som kommenteres. Slik er det her på nettet, og for så vidt ellers også.

Ren tekst dekker bare 7% av de kommunikasjonsmulighetene man får hvis man heller velger samtale ansikt til ansikt. Det er altså en forsvinnende liten del av folkets totale ytringspotensiale som dermed tas ut gjennom nettdebatter. Artig er det, men viktig? Ikke ennå. Ikke for noen av oss.

Språk i kontekst

Når språket forflates, og mens det er mindre utviklet, er det ytringenes selvstendighet som taper. Svake språkbrukere er mer avhengige av at konteksten er konkretisert, enn hva andre er. Det kan bli et problem (men det er ikke nytt).

Et eksempel kan være i hvilken grad man klarer å omtale og snakke om en gjenstand uten å faktisk ha den for hånden for å kunne peke. En annen klassiker er referanser av typen "dings" eller "greie", som ikke lar seg forstå uten at man husker eller ser hva det er snakk om. Daglig ser en vel også folk som snakker i mobiltelefon og peker og fekter, hvilken hensikt det nå skulle ha for personen i andre enden. Alt sammen er eksempler på økt konkretisering og kontekstavhengighet.

Konsekvensen er svak språkbruk blir dermed at det i alle fall blir vanskelig å snakke om abstrakte ting, som følelser og behov. Da har mennesket tapt en dimensjon, og freudianere kan vel si en del om hva som kan være følgene over tid når mennesker ikke får uttrykt seg.

Dette har jeg tenkt på og observert en stund, det er langt i fra nytt, men det kom over meg igjen i dag da jeg hørte et utsagn i radioen:

"Gårdeiere må sette fokus på tak i forhold til snø".

Er det mulig å være mer i tåkeland?

Og nei, det er ikke snakk om bønder som skal rette linsene mot takene sine og måle høyden over snølaget. Utsagnet er knyttet til en nyhetssak, og kan lettest oversettes til "eiere av bygårder må huske å passe på at det ikke blir for mye snø på takene". Så da, så.

Formuleringen "i forhold til" gir stort sett ingen mening, den tåkelegger mer enn den klargjør. Jeg har omtalt dette fenomenet før, og legger merke til at denne språklige moteblomsten ikke har visnet ennå.

Et vanlig medieråd er å uttale seg, men uten egentlig å si noe. Da fungerer "i forhold til" aldeles utmerket. Bare hør på en hvilken som helst ytring fra enten Knut Storberget eller Terje Riis-Johansen.

De snakker en masse, og ender egentlig bare opp med å gjenta problemstillingen i spørsmålet. Hver gang. Svarene er likevel såpass ulne og fulle av tåkeleggende og kontekstavhengige formuleringer at de ikke en gang gir noen pekepinn om hva spørsmålet handlet om. Dermed kan de heller ikke klippes ut av sin sammenheng uten videre. Det er ren magi.

Forbløffende.

Pesn og sedn

Språket er i stadig endring, og det er bra. Det er viktig at språket er tilpasset det livet vi faktisk lever, slik at vi blir i stand til å uttrykke oss på en relevant måte. Det må finnes ord for våre ting, tanker og følelser, og ordene må få lov til å bli begreper med veltilpasset funksjonalitet i skrift og tale.

Jeg sympatiserer sterkt med dannelse av nye ord, og endring i bruksområde for eksisterende ord, men likevel hender det jeg reagerer. Det er ikke slik at grensen må gå et eller annet sted, for det "må" den aldri. Nei, noe er bare så uvant å høre at det blir uskjønt - et estetisk problem. Det er et tegn på at jeg blir eldre.

Pesn og sedn

... sier dagens ungdom når de omtaler en PC og en CD i bestemt form, i alle fall i mitt område. Tonefallet er det samme som i "posen". Ved første møte høres uttaleformen slapp ut, som et tegn på latskap.

Det var da det slo meg at jeg har vært der selv. Min besteforeldregenerasjon uttalte partiet NS og den tekniske nyvinningen TV med likt trykk på hver bokstav, mens min egen generasjon laget et ord av disse forkortelsene, med tonefall og det hele. Jeg syntes bestemor var unødvendig omstendelig i uttalen, og hun mente at jeg var uartikulert.

De fleste i min omgangskrets lever midt i mellom en slik situasjon selv. Vi sier nok E18 med likt trykk("E-Atten"), mens E6 er blitt et ord med tonefall ("eseks"). Enkelte av informasjonsmedarbeiderne på veimeldingssentralen uttaler E18 på samme måte som E6 (likt som "solhatten"), og det virker like uvant som pesn.

Men bør vi gjøre noe med det? Neppe, bortsett fra litt egenpleie.

Hva som er verre

Det må være lov å være en smule surmaget likevel. Jeg overraskes over voksne med utdanning som sier "forhåndsregel", "konstantere" og "årsaken til at ... er fordi". Det skulle være unødvendig, kort og godt. Frasen "i forhold til" gidder jeg ikke en gang si noe mer om enn at det må være mange personer her i landet som liker å forvirre.

Ikke sjelden høres også utsagn av typen "vi jobber mot en bedre løsning". Jeg skjønner ikke hvorfor så mange som jobber MED noe, sier at de jobbet MOT det. Hvis det på død og liv er viktig å uttrykke seg mer snirklete enn nødvendig, kan man si "i retning av" eller "med å forhindre" - avhengig av hva man mener, selvfølgelig. I vår verden av stor kunstig og unødvendig virksomhet, er det neimen ikke så godt å si enkelte ganger.

Finismen

Jeg fant opp ordet nå, med rot i det fenomenet at noen prøver å bruke et mer "forfinet" språk enn de egentlig er i stand til å håndtere. De mest klassiske eksemplene fra det offentlig ordskiftet knyttes til Carl I. Hagen. Han insisterer stort sett på å uttale "partiet" med en artikulert 't' til slutt - stikk i strid med en hvilken som helst uttalenorm både i Danmark og i Norge de siste 1000 år. Mange fniste også da han uttalte den medisinske tilstanden koma med å-lyd ("kåma"), i den tro at det var gresk han snakket. Han klarer selvfølgelig ikke å være i nærheten av konsekvent, og dermed kan vi slå fast at han faller gjennnom; språket blir bare et vulgært smykke.

Nåvel. De fleste av finistene avslører seg gjennom bruken av fremmedord og preposisjoner, og ved at de tidvis plumper gjennom - som en Eliza Doolittle på veddeløpsbanen. Den aller mest grunnleggende lakmustesten har ofte vært de franske matrettene entrecôte, pommes frittes og sauce béarnaise. La gå at vi har fornorsket byen Béarne til å hete "Bærn", men den avsluttende s-en uttaler man. Problemet har vært å velge hvor stor del av endingen som skal uttales. Det er i det hele tatt en jungel av lånord der ute.

Og dermed har det gått tull i ball for enkelte. Det er et forholdsvis nytt fenomen at noen kutter av s-ene i kompromiss ("kompromi") også. Forleden hørte jeg også verbet "å kompromisse" uttalt uten s-er ("kompromie"), og det blir bare galt. Det vil aldri bli riktig, uavhengig av hvor fransk man gjør seg. Det franske verbet er for øvrig compromettre, mens det i dette tilfellet er slik at heller ikke franskmennene uttaler s-en i compromis. Problemet er bare at ordet kompromiss ikke er fransk. Vi har hentet det direkte fra latin, compromisum, og da uttales s-en høyt og tydelig. At franskmennene også har hentet det derfra, og har valgt en annen uttalenorm, spiller ingen rolle for oss.

Hva er problemet, egentlig?

Det verste er at det er så mange advokater som rører det til for seg selv i det offentlige rom, f.eks. grenser justisminister Knut Storbergets bruk av "i forhold til" mest til tåkelegging. For de fleste andre yrkesgrupper er det mulig å legge godviljen til, man ønsker vel ikke å være vanskelig heller, men ikke for yrkesgrupper som lever av ordene og fortolkningen av deres egentlige innhold og mening. Da blir språkrøkt en fanesak.

Jeg vet ikke hvor mange av mine elever som blir jurister, men statistikken for Bærum antyder at det blir en del av dem. De skal leve av ord, og påvirke enkeltmenneskers liv med bakgrunn i ord, og da har de ikke anledning til å slurve. Kall meg gjerne konservativ, men dette gjør språkbruk til et tema i skolen.

Men, jeg er ikke sikker på om vi skal mase om uttalen av ord avledet fra forkortelser. Pesn og sedn er nok kommet for å bli, både på den ene og den andre måten.