Hva med PISA-undersøkelse om f.eks. engelsk-kunnskaper?

Jeg har vært på ferie i Italia, og der har jeg møtt yngre mennesker tidlig i tyveårene... 

Italia gjør det ikke bra i PISA. I alle de tre fagene lesing, matematikk og naturfag gjør de det signifikant dårligere enn norske elever. Det skulle derfor ikke være noen grunn til å vri kniven om i såret. Italia blir heller et eksempel på noe større, og dette "store" er ikke at de har tre - 3 - måneder sommerferie - eller at de har skoledag også på lørdager (for det har bare ført til at hver dag er blitt litt kortere).

Faktum er altså at italienere er temmelig elendige i engelsk også, uavhengig av alder. De er nesten uten unntak uten evne til å kunne formidle det de har på hjertet på noen annet språk enn italiensk. De er villige, javel, men det hjelper bare litt. Årsaken ligger i at undervisningen stort sett er basert på grammatikk-pugging, og at lærerne aldri selv har praktisert engelsk. Dessuten får de aldri møte gode eksempler de kan herme etter heller, fordi film og fjernsyn er dubbet til italiensk. En ond spiral, kan man si.

Det samme vil man oppleve i Frankrike, som i motsetning til Italia faktisk har høyere resultater enn Norge i matematikk og lesing, i alle fall.

Ikke at vi er så forbannet gode i engelsk her i Norge, men norsk ungdom stiller helt klart med gode kort overfor flere andre land. Jeg er sikker på at det også vil finnes andre områder, i sammenlikning med et annet utvalg av land, der vi også har mulighet til å gjenopprette den nasjonale selvtilliten til vårt eget skolesystem.

Det har seg bare slik at det for tiden er lesing, matematikk og naturfag som regnes som det viktigste, blant de personer og institusjoner som har fått mandat til å mene noe om sånt. Det vil endre seg med tiden.

Sidemålsundervisning til folket!

Sidemålsdebatten raser igjen. Det tar aldri slutt. Men hva er egentlig problemet? Er det noen som er redde for at elevene skal lære for mye, stakkar? Hvordan har det seg at vi førtiåringer, som i tillegg vokste opp i det som av og til omtales som sytti-/åttitallets kose-og-rote-skole, er fungerende språkbrukere i det hele tatt? For å være ærlig, er ikke nynorsk spesielt kompliserte saker - og nynorskbrukere mener nok det samme om bokmålet. At det er rom for forvirring hvis man ikke holder tunga rett i munnen, er en annen sak. Det krever jo bare at man konsentrerer seg.

Først av alt skal vi kanskje sette riktig bjelle på katten. Dette er ikke en generell sidemålsdebatt, det er stort sett en debatt om obligatorisk nynorsk eller ikke. Majoritetsbefolkningen diskuterer om de trenger å ta hensyn til mindretallet eller ikke - originalt nok... Det er også det som er min posisjon her, og jeg ser bare fordeler ved obligatorisk sidemålsundervisning.

For det første har vi kulturargumentet. Språkmangfoldet i Norge er et eklatant eksempel på tradering, og på hvor viktig språk er både for å fungere i et samfunn og som lim i en kulturkrets. Vi har alle forskjellige ting som er viktige for oss, og språket er det tydeligste uttrykket for hvor grenser mellom ideologiske fellesskap går. Norge består av mennesker med ganske forskjellige tilnærminger til hva et godt liv er, og språkforskjellene understreker det. Det må vi aldri glemme. Kjennskap til det syntetiserte språket nynorsk gir nøkler til innsikt i mange norske kulturfellesskap vi ikke selv er medlemmer i.

For det andre har vi formaldanningsargumentene, det at opplæring i nynorsk har effekt for andre ting enn nynorsken selv. Det store tilfanget av norske dialekter tilbyr mange innfallsporter til formverket i vårt eget språk, og mange av rammene for selv den moderne nynorsken ivaretar dette. Det finnes altså regler, og det har jeg sett er uvant for flere. Det som nemlig har skjedd med tiden, er at den ordinære bokmålseleven ikke lenger er klar over at det finnes regler for språket sitt - eller i alle fall ikke hvordan de virker.

Det er mange elever som ser tomt ut i luften når jeg bruker ord som 'adjektiv', 'preposisjon', 'objekt' eller 'subjekt'. Selv om jeg ikke er norsklærer for tiden, har jeg et språk om språk som jeg ofte må ty til i faglige diskusjoner om oppgavetolkning, begrepsavklaringer osv. At det oppleves som frustrerende for meg at elevene ikke husker et gram av dette, er sikkert ikke noe sammenliknet med hva en norsklærer opplever i arbeid med adjektivbøying - eller en fremmedspråklærer som arbeider med korrekt bruk og bøying av hjelpeverb.

Formaldanningsargumentet er at arbeidet med nynorsk automatisk medfører en ny gjennomgang av det formelle formverk som også gjelder for bokmål, og at det dermed er arbeidet med nynorsk som gir det grunnlaget som trengs for å kunne lære seg fremmedspråk.

Det tredje argumentet er knyttet til ren og skjær estetikk og glede. Er det ikke fint å kunne lære enda flere ord? Er det ikke moro å kunne leke seg i andre språksystemer? Er det ikke festlig å bli enda mer bevisst hvilke ord i vår dagligtale som egentlig er lånord, og som dermed kanskje har restriksjoner knyttet til seg i nynorsksammenheng? Vekker det ikke en nysgjerrighet for å finne ut mer om ordenes etymologi?

Det fjerde argumentet handler om å imøtegå nytte-argumentasjonen. Så lenge man har en sak det er uenighet om, vil det alltid finnes noen som hevder at de umulig vil kunne få bruk for denne kunnskapen noen gang (det er alltid litt søtt når elever kommer med slike påstander i matematikktimen). Så også i nynorskdebatten. Du vil alltid finne noen som ikke har hatt behov for nynorskkunnskapene sine (skjønt det er vanskelig å være helt sikker på det, når man tenker seg om), men det kan neppe generaliseres til å gjelde en hel befolkning som en regel.

Spørsmålet er om en fremskriving av antatt nytteverdi skal ha noe med opplæring å gjøre, eller i alle fall hvor stor rolle slike betraktninger skal ha. At det spiller en viss rolle, er åpenbart, det er derfor læreplanene utvides og utvides, men vi kan likevel ikke frita oss fra opplæring i alt vi selv for tiden tror vi ikke får nytte av i fremtiden. Dessuten er det noe med allmenndannelse her. Jeg kjenner flere som aldri i sitt voksne liv har ført en eneste samtale om Henrik Ibsens forfatterskap, eller om Rellings funksjon i Vildanden, men debatten om "Ibsen ut av skolen" har likevel ikke tatt helt av ennå...


Det ser ut som noen mener det er om å gjøre å lære så lite som mulig i norsk skole, at man ikke skal lære om mer enn nødvendig, og i alle fall ikke om slike ting som bare forvirrer. Derfor vil de ha sidemålet ut, for å kunne lære hovedmålet bedre. Jeg mener derimot at elevenes språk- og stilsans blir styrket av å ha opplæring i sidemål. At ikke 100% av elevene i norsk skole klarer å holde følge med alt som tilbys dem, er vel ikke noe problem - vi har tross alt en karakterskala fra 1 til 6.


Det har aldri vært noen aktuell problemstilling å stryke deler av læreplanen i matematikk slik at elevene heller kan fordype seg i noen få ting de bør bli skikkelig gode i. Erfaring tilsier forresten at uten bredden, blir begrepene svake og elevene kan uansett ikke bli "gode nok" i enkeltdelene. Slik forholder det seg også med språk, er mitt postulat. I sidemålsundervisningen ser man dessuten sitt eget hovedmål litt fra siden, og det kan bare være av det gode.

Antonomasi-problemer

Jeg mener ikke selv at jeg fører noe personlig vendetta mot sportsjournalistikken, det er bare det at den til tider står så fabelaktig laglig til for hugg - og særlig innen fotball. Dagens hjertesukk er knyttet til det retoriske begrepet som på gresk betegnes som 'antonomasi'. Fra 'anti' (i stedet for) og 'onomazein' (nevne), med den parallelle, latinske betegnelsen 'pronominatio', fra 'pro' (i stedet for) og 'nominare' (sette navn på): Det å omtale noe ved å bruke andre ord.

Hovedsaken er den at man kan skape variasjon, humor, diskresjon eller farge i ytringene sine ved å bruke omskrivende uttrykk . De tre tradisjonelle variantene er å
- erstatte egennavn med fellesnavn ("nykomlingen", "trønderen", "borte-/hjemmelaget" osv.)
- erstattet fellesnavn med egennavn ("Quisling" istf. forræder, "Adam/Eva" istf. mann/kvinne, "Harry" istf....)
- erstatte med et omskrivende uttrykk* ("Fiskeren fra Molde" om K.I. Røkke, "Gå bort" om å dø)

I fotballreportasjer, som til alt overmål også fremføres i presens for å tilføye ytterligere spenning, flagrer det av slike omskrivinger. Det er i grunnen ikke rart. Hvis man hører på eldre reportasjer, blir navnene gjentatt til det kjedsommelige og på det tørreste: "fra Svendsen til Kniksen på venstre side, tilbake til Svendsen på høyresiden igjen, over til Andersen på midtbanen, tilbake til Kniksen, og frem til Svenden som skyter ballen i mål". Når språket strippes for fantasifulle vendinger, blir det neimen ikke mye spennende innhold igjen, heller. Det meste overlates til fantasien, men det er kanskje ikke det dummeste en kan gjøre? "Less is more".

I dagens fortballreportasjer kan man derimot finne på å høre langt mer barokke fortellinger: "Langt utspill fra mannen i de gulkleddes mål, som snappes opp av nykomlingen med nummer 8 på brystet som passer videre til midtbanehelten fra forrige uke, tilbake til makkeren med den berømte høyrefoten, som sørger for å gi bortelaget reduksjon med en suser opp i det bortre hjørnet og som er helt utagbar for debutanten blant de rødkledte".

Ellerno'sånt. Det er i alle fall vanskelig nok å skjønne hvem som er hvem ved å se på, og nå er det jaggu noen som prater på samme måte i radio - uten at vi andre kan se hvem som er røde og gule. Jeg tenker av og til at det er slik med fotballfans at man enten er helt inne, eller helt ute. Det er kanske også nettopp hensikten med stammespråk: å skille "oss" fra "dem".

I mine referanseverk står det at en 'antonomasi' også kan være "lærd", den kan basere seg på forkunnskaper slik at bare noen er sikret å få glede av den. Et stammespråk er vel også noe en kan være lærd i, selv om jeg kjenner at begrepene utvides på tvers av mine instinkter. Siden jeg vet svært lite om fotball, og i særdeleshet ikke hvor spillerne opprinnelig kommer fra eller hva de gjorde forrige uke, så stemmer det nok at jeg ikke klarer å holde følge i reportasjene. Men, det legges jo ikke akkurat opp til at det skal være mulig å endre på det, heller.

Hvis jeg etter hvert skulle trenge litt forandring i livet, får jeg heller finne meg en annen virksomhet; kanskje en der jeg forstår løsenordet for å komme inn.

* en 'perifrase' eller 'circumlocutio', for dem som interesserer seg for slikt

Pesn og sedn

Språket er i stadig endring, og det er bra. Det er viktig at språket er tilpasset det livet vi faktisk lever, slik at vi blir i stand til å uttrykke oss på en relevant måte. Det må finnes ord for våre ting, tanker og følelser, og ordene må få lov til å bli begreper med veltilpasset funksjonalitet i skrift og tale.

Jeg sympatiserer sterkt med dannelse av nye ord, og endring i bruksområde for eksisterende ord, men likevel hender det jeg reagerer. Det er ikke slik at grensen må gå et eller annet sted, for det "må" den aldri. Nei, noe er bare så uvant å høre at det blir uskjønt - et estetisk problem. Det er et tegn på at jeg blir eldre.

Pesn og sedn

... sier dagens ungdom når de omtaler en PC og en CD i bestemt form, i alle fall i mitt område. Tonefallet er det samme som i "posen". Ved første møte høres uttaleformen slapp ut, som et tegn på latskap.

Det var da det slo meg at jeg har vært der selv. Min besteforeldregenerasjon uttalte partiet NS og den tekniske nyvinningen TV med likt trykk på hver bokstav, mens min egen generasjon laget et ord av disse forkortelsene, med tonefall og det hele. Jeg syntes bestemor var unødvendig omstendelig i uttalen, og hun mente at jeg var uartikulert.

De fleste i min omgangskrets lever midt i mellom en slik situasjon selv. Vi sier nok E18 med likt trykk("E-Atten"), mens E6 er blitt et ord med tonefall ("eseks"). Enkelte av informasjonsmedarbeiderne på veimeldingssentralen uttaler E18 på samme måte som E6 (likt som "solhatten"), og det virker like uvant som pesn.

Men bør vi gjøre noe med det? Neppe, bortsett fra litt egenpleie.

Hva som er verre

Det må være lov å være en smule surmaget likevel. Jeg overraskes over voksne med utdanning som sier "forhåndsregel", "konstantere" og "årsaken til at ... er fordi". Det skulle være unødvendig, kort og godt. Frasen "i forhold til" gidder jeg ikke en gang si noe mer om enn at det må være mange personer her i landet som liker å forvirre.

Ikke sjelden høres også utsagn av typen "vi jobber mot en bedre løsning". Jeg skjønner ikke hvorfor så mange som jobber MED noe, sier at de jobbet MOT det. Hvis det på død og liv er viktig å uttrykke seg mer snirklete enn nødvendig, kan man si "i retning av" eller "med å forhindre" - avhengig av hva man mener, selvfølgelig. I vår verden av stor kunstig og unødvendig virksomhet, er det neimen ikke så godt å si enkelte ganger.

Finismen

Jeg fant opp ordet nå, med rot i det fenomenet at noen prøver å bruke et mer "forfinet" språk enn de egentlig er i stand til å håndtere. De mest klassiske eksemplene fra det offentlig ordskiftet knyttes til Carl I. Hagen. Han insisterer stort sett på å uttale "partiet" med en artikulert 't' til slutt - stikk i strid med en hvilken som helst uttalenorm både i Danmark og i Norge de siste 1000 år. Mange fniste også da han uttalte den medisinske tilstanden koma med å-lyd ("kåma"), i den tro at det var gresk han snakket. Han klarer selvfølgelig ikke å være i nærheten av konsekvent, og dermed kan vi slå fast at han faller gjennnom; språket blir bare et vulgært smykke.

Nåvel. De fleste av finistene avslører seg gjennom bruken av fremmedord og preposisjoner, og ved at de tidvis plumper gjennom - som en Eliza Doolittle på veddeløpsbanen. Den aller mest grunnleggende lakmustesten har ofte vært de franske matrettene entrecôte, pommes frittes og sauce béarnaise. La gå at vi har fornorsket byen Béarne til å hete "Bærn", men den avsluttende s-en uttaler man. Problemet har vært å velge hvor stor del av endingen som skal uttales. Det er i det hele tatt en jungel av lånord der ute.

Og dermed har det gått tull i ball for enkelte. Det er et forholdsvis nytt fenomen at noen kutter av s-ene i kompromiss ("kompromi") også. Forleden hørte jeg også verbet "å kompromisse" uttalt uten s-er ("kompromie"), og det blir bare galt. Det vil aldri bli riktig, uavhengig av hvor fransk man gjør seg. Det franske verbet er for øvrig compromettre, mens det i dette tilfellet er slik at heller ikke franskmennene uttaler s-en i compromis. Problemet er bare at ordet kompromiss ikke er fransk. Vi har hentet det direkte fra latin, compromisum, og da uttales s-en høyt og tydelig. At franskmennene også har hentet det derfra, og har valgt en annen uttalenorm, spiller ingen rolle for oss.

Hva er problemet, egentlig?

Det verste er at det er så mange advokater som rører det til for seg selv i det offentlige rom, f.eks. grenser justisminister Knut Storbergets bruk av "i forhold til" mest til tåkelegging. For de fleste andre yrkesgrupper er det mulig å legge godviljen til, man ønsker vel ikke å være vanskelig heller, men ikke for yrkesgrupper som lever av ordene og fortolkningen av deres egentlige innhold og mening. Da blir språkrøkt en fanesak.

Jeg vet ikke hvor mange av mine elever som blir jurister, men statistikken for Bærum antyder at det blir en del av dem. De skal leve av ord, og påvirke enkeltmenneskers liv med bakgrunn i ord, og da har de ikke anledning til å slurve. Kall meg gjerne konservativ, men dette gjør språkbruk til et tema i skolen.

Men, jeg er ikke sikker på om vi skal mase om uttalen av ord avledet fra forkortelser. Pesn og sedn er nok kommet for å bli, både på den ene og den andre måten.