Bygningen jeg jobber i er av eldre årgang, og trenger stadig til utbedring og fornying. Nå er tiden kommet til de siste tavleskapene, og forrige uke ble jeg anropt av en elektriker som lurte på om vi hadde utleie eller noe annet i vinterferien. Han kunne fortelle at strømmen kom til å bli tatt på utvalgte områder på skolen, noen hele vinterferieuken, og noen sporadisk ved behov. Ikke noe problem.
Siden jeg tilhører en av de ansattgruppene i skolen som allerede har ordinært arbeidsår, er det meningen at jeg skal jobbe også når lærere og elever har vinterferie. Elektrikeren beroliget med at adminstrasjonsavdelingen ikke kom til å være mørklagt, men at de dessverre måtte ta strømmen for noen timer av og til. Han beklaget at han ikke kunne varsle tidligere enn dagen før det blir aktuelt. Takk for at du sier fra, det fikser vi.
Da jeg kom til jobben i dag, fikk ikke pc-en kontakt med noen del av omverdenen. Det var bare å skru den av igjen.
Det viser seg at noe av det som også er blitt mørklagt for hele uken, er vårt lokale skap for styring og fordeling av datanettverket. Ingen trådløse routere/basestasjoner fungerer, og ikke de stasjonære maskinene eller nettverksprinterne heller. Digitalt ødeland.
Jeg får altså ikke tak i de filene jeg skal jobbe videre på, og ingen informasjon fra nettet. Men, kaffemaskinen virker, og jeg kan sitte med taklyset på og se ut av kontorvinduet.
Da blir det i stedet å sitte på hjemmekontoret og drikke min egen kaffe. Ikke egentlig noe problem, hadde bare hjemmekontorløsningen fungert (jeg bruker den ikke så ofte). Den kan fikses mens man er koblet på nettverket (!). Fortsatt skjegget i postkassen, altså.
Jaja, jeg får komme meg på Udir.no og hente de tallene jeg skulle bruke uken på å sammenstille og analysere, og satse på at jeg har en lokal kladd av de dokumentene jeg skulle ta utgangspunkt i.
Jeg har informert arbeidsgiveren om at det blir endringer i arbeidsplanen denne uken. Det var det sikkert greit å få informasjon om.
mandag 17. februar 2014
onsdag 2. oktober 2013
Mobilforbud i skolen? Ærlig talt!
Diskusjonen går. Noen er bekymret for digital mobbing, noen for forstyrrelser i undervisningen, og noe unner elevene en mobilfri sone. Jeg er i hovedsak enig, men jeg skjønner ikke hva et generelt forbud mot mobiltelefoner i skolen har med disse tingene å gjøre.
Øyer ungdomsskole, omtalt i Aftenposten 27.9.13., kan være et eksempel på forbudsargumentasjon. Eva Bratvold (Eva 2.0) tar for seg argumentasjonen fra Kristiansand kommune, som også er knyttet til mobbing.
For min egen del ser jeg så mange fordeler ved å åpne for mobilbruk at jeg mener det vil stride mot skolens formål og samfunnsoppdrag ikke å hente ut gevinstene.
Legg heller til rette for økt mobilbruk
På vår ungdomsskole, og i kommunen, legger vi til rette for mobilbruk på skolen. Elevene kan logge seg på gjestenettverk med personlige enheter, det være seg mobil, brett eller egen pc, og dermed være gratis på nettet i skoletiden. De aller fleste elevene har en smarttelefon, og flere har med egen pc/Mac.
Vi gir lekser og oppgaver bare på nettet, og fagplanene er utelukkende nettbaserte. Når det er 10 minutter dødtid, eller når elevene forbereder seg til neste time, ønsker noen av dem å minne seg selv på hva som skjer i faget for tiden - eller de gjør lekser og kommende oppgaver. Da må de kunne komme seg til informasjonen.
Å ha både lekser og fagplaner på nettet, i tilknytning til vurderingsverktøyene, er en fordel. SMIL-prosjektet (Sammenhengen mellom IKT og læringsutbytte) konkluderer bl.a. med at teknologitetthet og lærerens digitale kompetanse kan heve elevenes læringsutbytte, bl.a. under forutsetning at underveisvurdering og IKT-bruk veves tett sammen.
Ikke bare voksne som har effektive hverdager med IKT
Som oss voksne, har også elevene flere dingser de jobber fra - etter hva som passer best i øyeblikket. Når vi produserer noe på den ene dingsen, vil vi ha tilgang til det fra de andre dingsene etterpå. Nøkkelen til effektivitet og umiddelbar tilgjengelighet ligger i skybaserte tjenester og synkronisering på tvers av plattformer. Slik er det for oss voksne for tiden, og slik kan også skoleelever jobbe effektivt.
Vi har elever som tar timenotater og lager presentasjoner med Google Disk, siden de kan jobbe videre med dem fra hvor som helst og har mulighet til å dele og samskrive med andre elever. De lagrer dokumenter på Dropbox for å få dem med seg overalt, de lagrer bilder og nettklipp i Evernote for å få tilgang til dem senere, de bruker Skype for å hjelpe hverandre med oppgaver og de oppretter kollokviegrupper foran tentamen og eksamen på Facebook.
Noe av dette opprettes kanskje best på pc, men det meste er det greit å lese fra mobil.
I slutten av timen kan elevene bidra med en superrask evaluering av undervisningen fra en hvilken som helst type enhet de sitter med, f.eks. med en Socrative-app på mobilen. Med remote desktop-apper som f.eks. MingleView kan elevene se kopier på sin egen dings av det som vises på Smartboarden, og de kan holde presentasjoner fra mobilen ved å dele skjermbildet/skrivebordet med tavle-pcen.
Under øving til presentasjoner og dramatisering kan elevene filme og dele med de andre på gruppen slik at de ser hva de må øve mer på, og de kan bruke kameraet til å ta bilder og film som flettes inn i skoleoppgavene. Når en eller annen instans på skolen ønsker å gjennomføre undersøkelser, eller har laget påmeldingsskjemaer til sosiale aktiviteter, kan elevene skanne QR-kodene som henger på oppslagstavlen og komme rett til skjemaet.
Og jada, det er behov for regulering
Selvfølgelig har ikke elevene carte blanche til å trekke frem digitaldingsene sine når som helst de finner det for godt, og selvfølgelig skal læreren være en så tydelig og god klasseleder at det blir lite styr rundt slikt. Mobbing skal vi også jobbe med. Det skulle bare mangle.
SMIL-prosjektet konkluderer med at "god klasseledelse er avgjørende for godt læringsbytte i den digitale skolen". Der også, altså. Hvis man ikke er en god klasseleder, er det langt mer enn ro og disiplin rundt mobilbruk som står på spill. Den digitale skolehverdagen er nok kommet for å bli, så det nytter ikke å kompensere for dårlig klasseledelse ved å forby mobiltelefoner. Det er bedre å være god.
Det er også fullt mulig å ha mobilfrie soner i skolebygningen, med bord og sittegrupper der det skal foregå muntlig samhandling. Slik har vi voksne det også, vi skjuler stort sett telefonene i begravelser, på møter og og under restaurantbesøk. Det inngår i en allmenndannelse som ikke en gang har noe med digital kompetanse å gjøre. Normalt utrustete elever forstår slikt, med litt trening.
Digital mobbing
... skjer definitivt ikke bare på skolen. Ofte er det heller slik at elevene tar med seg digitale overtramp fra fritiden inn i skolehverdagen. Det skaper støy enten elevene har mobiltelefonen på seg eller ikke, og vi kommer ikke unna å måtte bruke skoletid på å håndtere det. Nettopp det at elevene har med seg enhetene på skolen, gir vel dessuten en gylden anledning til å lære dem noe om digital dømmekraft og dannelse.
Professor Justin Patchin ved University of Wisconsin-Eau Claire har forsket på digital mobbing i mer enn ti år, og er leder av Cyberbullying Research Center. I forskning.no siteres han slik:
"... elever som oppgir at lærerne deres har snakket med dem om akseptert oppførsel i digitale medier oppgir i mindre grad enn andre elever å ha vært utsatt for digital mobbing.
Få lærere tar opp dette fenomenet i undervisningen, men vi ser at det er av signifikant betydning at de gjør det.
Det at mobbingen ser ut til å være mest intens de siste årene på barneskolen og de første årene på ungdomsskolen, medfører også at de forebyggende programmene i for eksempel skolen, må inn før den tid."
Riktig tiltak er altså opplæring i barneskolen, ikke forbud i ungdomsskolen - der skal vi heller bruke mobiltelefoner til å ta ut potensialet for høyere læringsutbytte.
Øyer ungdomsskole, omtalt i Aftenposten 27.9.13., kan være et eksempel på forbudsargumentasjon. Eva Bratvold (Eva 2.0) tar for seg argumentasjonen fra Kristiansand kommune, som også er knyttet til mobbing.
For min egen del ser jeg så mange fordeler ved å åpne for mobilbruk at jeg mener det vil stride mot skolens formål og samfunnsoppdrag ikke å hente ut gevinstene.
Legg heller til rette for økt mobilbruk
På vår ungdomsskole, og i kommunen, legger vi til rette for mobilbruk på skolen. Elevene kan logge seg på gjestenettverk med personlige enheter, det være seg mobil, brett eller egen pc, og dermed være gratis på nettet i skoletiden. De aller fleste elevene har en smarttelefon, og flere har med egen pc/Mac.
Vi gir lekser og oppgaver bare på nettet, og fagplanene er utelukkende nettbaserte. Når det er 10 minutter dødtid, eller når elevene forbereder seg til neste time, ønsker noen av dem å minne seg selv på hva som skjer i faget for tiden - eller de gjør lekser og kommende oppgaver. Da må de kunne komme seg til informasjonen.
Å ha både lekser og fagplaner på nettet, i tilknytning til vurderingsverktøyene, er en fordel. SMIL-prosjektet (Sammenhengen mellom IKT og læringsutbytte) konkluderer bl.a. med at teknologitetthet og lærerens digitale kompetanse kan heve elevenes læringsutbytte, bl.a. under forutsetning at underveisvurdering og IKT-bruk veves tett sammen.
Ikke bare voksne som har effektive hverdager med IKT
Som oss voksne, har også elevene flere dingser de jobber fra - etter hva som passer best i øyeblikket. Når vi produserer noe på den ene dingsen, vil vi ha tilgang til det fra de andre dingsene etterpå. Nøkkelen til effektivitet og umiddelbar tilgjengelighet ligger i skybaserte tjenester og synkronisering på tvers av plattformer. Slik er det for oss voksne for tiden, og slik kan også skoleelever jobbe effektivt.
Vi har elever som tar timenotater og lager presentasjoner med Google Disk, siden de kan jobbe videre med dem fra hvor som helst og har mulighet til å dele og samskrive med andre elever. De lagrer dokumenter på Dropbox for å få dem med seg overalt, de lagrer bilder og nettklipp i Evernote for å få tilgang til dem senere, de bruker Skype for å hjelpe hverandre med oppgaver og de oppretter kollokviegrupper foran tentamen og eksamen på Facebook.
Noe av dette opprettes kanskje best på pc, men det meste er det greit å lese fra mobil.
I slutten av timen kan elevene bidra med en superrask evaluering av undervisningen fra en hvilken som helst type enhet de sitter med, f.eks. med en Socrative-app på mobilen. Med remote desktop-apper som f.eks. MingleView kan elevene se kopier på sin egen dings av det som vises på Smartboarden, og de kan holde presentasjoner fra mobilen ved å dele skjermbildet/skrivebordet med tavle-pcen.
Under øving til presentasjoner og dramatisering kan elevene filme og dele med de andre på gruppen slik at de ser hva de må øve mer på, og de kan bruke kameraet til å ta bilder og film som flettes inn i skoleoppgavene. Når en eller annen instans på skolen ønsker å gjennomføre undersøkelser, eller har laget påmeldingsskjemaer til sosiale aktiviteter, kan elevene skanne QR-kodene som henger på oppslagstavlen og komme rett til skjemaet.
Og jada, det er behov for regulering
Selvfølgelig har ikke elevene carte blanche til å trekke frem digitaldingsene sine når som helst de finner det for godt, og selvfølgelig skal læreren være en så tydelig og god klasseleder at det blir lite styr rundt slikt. Mobbing skal vi også jobbe med. Det skulle bare mangle.
SMIL-prosjektet konkluderer med at "god klasseledelse er avgjørende for godt læringsbytte i den digitale skolen". Der også, altså. Hvis man ikke er en god klasseleder, er det langt mer enn ro og disiplin rundt mobilbruk som står på spill. Den digitale skolehverdagen er nok kommet for å bli, så det nytter ikke å kompensere for dårlig klasseledelse ved å forby mobiltelefoner. Det er bedre å være god.
Det er også fullt mulig å ha mobilfrie soner i skolebygningen, med bord og sittegrupper der det skal foregå muntlig samhandling. Slik har vi voksne det også, vi skjuler stort sett telefonene i begravelser, på møter og og under restaurantbesøk. Det inngår i en allmenndannelse som ikke en gang har noe med digital kompetanse å gjøre. Normalt utrustete elever forstår slikt, med litt trening.
Digital mobbing
... skjer definitivt ikke bare på skolen. Ofte er det heller slik at elevene tar med seg digitale overtramp fra fritiden inn i skolehverdagen. Det skaper støy enten elevene har mobiltelefonen på seg eller ikke, og vi kommer ikke unna å måtte bruke skoletid på å håndtere det. Nettopp det at elevene har med seg enhetene på skolen, gir vel dessuten en gylden anledning til å lære dem noe om digital dømmekraft og dannelse.
Professor Justin Patchin ved University of Wisconsin-Eau Claire har forsket på digital mobbing i mer enn ti år, og er leder av Cyberbullying Research Center. I forskning.no siteres han slik:
"... elever som oppgir at lærerne deres har snakket med dem om akseptert oppførsel i digitale medier oppgir i mindre grad enn andre elever å ha vært utsatt for digital mobbing.
Få lærere tar opp dette fenomenet i undervisningen, men vi ser at det er av signifikant betydning at de gjør det.
Det at mobbingen ser ut til å være mest intens de siste årene på barneskolen og de første årene på ungdomsskolen, medfører også at de forebyggende programmene i for eksempel skolen, må inn før den tid."
Riktig tiltak er altså opplæring i barneskolen, ikke forbud i ungdomsskolen - der skal vi heller bruke mobiltelefoner til å ta ut potensialet for høyere læringsutbytte.
Legg til: | 
|
Gratis, faglig oppdatering for lærere - til selvvalgt tidspunkt, om hva du vil
Bruk Twitter!
Mer er det egentlig ikke å si om det. Kanskje bortsett fra en liten utdyping.
Det er et paradoks at lærere roper på etterutdanning, men samtidig ser ut til å sky forskning og holder seg unna faglitteratur. Vil de lære noe nytt, eller ikke?
Likevel er altså faglig vedlikehold en definert oppgave i alle læreres arbeidsavtale, og det inngår i den tidsressursen som lærerne alene bestemmer over, og som rektor ikke kan overstyre. Lærerne på vår egen skole har f.eks. reservert til sammen 17,5 timer hver uke som skal brukes til faglig vedlikehold og til for-/etterarbeid i tilknytning til undervisning. Det er ikke en uvanlig størrelsesorden. Lærere flest mener de trenger hele denne tiden til for- og etterarbeid. Jeg lurer på om det er så lurt.
Professor i pedagogikk ved NTNU, Geir Karlsen, sa det slik til utdanningsnytt.no i 2009:
"Nå henger lappene som sier "bøker til salgs" rundt omkring på landets lærerhøyskoler. Lærerstudentene selger bøkene straks de er ferdig med eksamen. Det er et stort tankekors. Hvis jeg hadde fått vite at fastlegen min hadde solgt alle bøkene fra utdanningen sin, da hadde jeg byttet fastlege fort."
Det finnes en del empiriske data (1, 2, 3) og bekymrete artikler (1, 2). Oppsummeringen er at argumentet om tid som knapp faktor blir brukt av lærere når det er snakk om å holde seg à jour med forskning og faglitteratur. Når det er snakk om etterutdanning og kurs, er det derimot ingen av hjemmesitterne som sier at det skyldes mangel på tid.
Forsknings- og fagstoff kan være krevende å lese, men det bør en lærer takle. Det kan også være vanskelig å finne, men det kan vi løse.
Kirsti Tveitereid, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, satte seg ved tastaturet for å skrive en artikkel til Utdanning nr. 6/22 mars 2013 etter at hun fikk en henvendelse fra Fylkesmannens barnehage- og utdanningsavdeling - som trengte hjelp og anbefalinger for hvor man finner forskningsresultater (!), inkl. gode nettsteder. Auda...
Jeg sier det igjen: Prøv Twitter!
Alle forskningsinstitusjoner tvitrer om sine resultater. Mange fagblader og lærernettverk også. De som ikke tvitrer er uansett på Facebook, og de fleste tilbyr rss-strømmer. Nå er det ikke slik at alle vi lærere trenger å holde følge der også, for det er det alltid noen andre som gjør - og de tvitrer om det hvis de finner noe gøy.
Dermed er vår jobb å sørge for å følge med på de riktige folkene og hva de tvitrer om, og å bruke nøkkelord til å sile informasjonsstrømmen slik vi ønsker.
Dette er en svært lite innsatskrevende strategi, som gir svært høyt utbytte. Dessuten slipper man å bruke 3000 kroner som verken skolen eller en selv har til å møte opp på et kurs som alle er misførnøyde med. Finn heller fagstoffet selv, og diskuter det med noen av kollegaene. Det gir definitivt høyt utbytte.
Mer er det egentlig ikke å si om det. Kanskje bortsett fra en liten utdyping.
Det er et paradoks at lærere roper på etterutdanning, men samtidig ser ut til å sky forskning og holder seg unna faglitteratur. Vil de lære noe nytt, eller ikke?
Likevel er altså faglig vedlikehold en definert oppgave i alle læreres arbeidsavtale, og det inngår i den tidsressursen som lærerne alene bestemmer over, og som rektor ikke kan overstyre. Lærerne på vår egen skole har f.eks. reservert til sammen 17,5 timer hver uke som skal brukes til faglig vedlikehold og til for-/etterarbeid i tilknytning til undervisning. Det er ikke en uvanlig størrelsesorden. Lærere flest mener de trenger hele denne tiden til for- og etterarbeid. Jeg lurer på om det er så lurt.
Professor i pedagogikk ved NTNU, Geir Karlsen, sa det slik til utdanningsnytt.no i 2009:
"Nå henger lappene som sier "bøker til salgs" rundt omkring på landets lærerhøyskoler. Lærerstudentene selger bøkene straks de er ferdig med eksamen. Det er et stort tankekors. Hvis jeg hadde fått vite at fastlegen min hadde solgt alle bøkene fra utdanningen sin, da hadde jeg byttet fastlege fort."
Det finnes en del empiriske data (1, 2, 3) og bekymrete artikler (1, 2). Oppsummeringen er at argumentet om tid som knapp faktor blir brukt av lærere når det er snakk om å holde seg à jour med forskning og faglitteratur. Når det er snakk om etterutdanning og kurs, er det derimot ingen av hjemmesitterne som sier at det skyldes mangel på tid.
Forsknings- og fagstoff kan være krevende å lese, men det bør en lærer takle. Det kan også være vanskelig å finne, men det kan vi løse.
Kirsti Tveitereid, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, satte seg ved tastaturet for å skrive en artikkel til Utdanning nr. 6/22 mars 2013 etter at hun fikk en henvendelse fra Fylkesmannens barnehage- og utdanningsavdeling - som trengte hjelp og anbefalinger for hvor man finner forskningsresultater (!), inkl. gode nettsteder. Auda...
Jeg sier det igjen: Prøv Twitter!
Alle forskningsinstitusjoner tvitrer om sine resultater. Mange fagblader og lærernettverk også. De som ikke tvitrer er uansett på Facebook, og de fleste tilbyr rss-strømmer. Nå er det ikke slik at alle vi lærere trenger å holde følge der også, for det er det alltid noen andre som gjør - og de tvitrer om det hvis de finner noe gøy.
Dermed er vår jobb å sørge for å følge med på de riktige folkene og hva de tvitrer om, og å bruke nøkkelord til å sile informasjonsstrømmen slik vi ønsker.
Dette er en svært lite innsatskrevende strategi, som gir svært høyt utbytte. Dessuten slipper man å bruke 3000 kroner som verken skolen eller en selv har til å møte opp på et kurs som alle er misførnøyde med. Finn heller fagstoffet selv, og diskuter det med noen av kollegaene. Det gir definitivt høyt utbytte.
Legg til: |
|
søndag 8. september 2013
Jeg har prøvd @tweetcast
Det fungerte ikke, eller det ble i alle fall feil - jeg ble sendt til @Arbeiderpartiet. Poenget er at det er skrevet en algoritme som skal bruke Twitterkontoen min til å analysere hva jeg antakelig stemmer til valget. Det er dette som skal være kjennetegnet til web 3.0, den semantiske webben, nettopp at automatisering forteller en historie basert på informasjonsbrokker som er plukket opp herfra og derfra. Hvorfor tar den feil?
Aftenposten omtaler noen deler av den algoritmen som er i bruk. Det fremkommer at det søkes etter forekomst og hyppighet av markørord, hashtags, linker, tilknyttete brukenavn osv. Dersom man brukes et utvalg av disse hyppig, er det sannsynlighetsovervekt for at man sokner til et bestemt, politisk parti.
Nåvel. Jeg ga tweetcast tillatelse til innsyn i min twitter-konto og -aktivitet, og min resultatside hos Tweetcast viste blant frem et utvalg venner ("Your friends"). Den kom til at jeg skulle stemme Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet?
Så vidt jeg skjønner, er avgjørelsen bl.a. basert på de to kontaktene Tweetcast selv hadde trukket frem: Kristin Halvorsen (SVKristin) og Gudmund Hernes (gudmundh). Det var et rart utvalg, og jeg forstår ikke hvordan de dro i retning Arbeiderpartiet.
Hernes har jo sluttet i aktiv politikk for lenge siden, han følger jeg mest fordi han bruker sene kveldtimer til å tweete analyser osv. fra New York Times. Kristin Halvorsen følger jeg fordi hun er undervisningsminister og jeg jobber i skolen - samme årsak som gjør at jeg følger Utdanningsdirektoratet .
Jeg følger også en annen, tidligere undervisningsminister: Kristin Clemet (kristinclemet). Hennes konservative bakgrunn skulle vel trukket analysen mot høyre. Nå er det for så vidt greit at det ikke skjedde, for det er jo slik at jeg også følger folk jeg ikke sympatiserer med. Det gir meg mer kunnskap enn bare å følge folk som allerede er i menigheten. At jeg også følger Jens Stoltenberg, har tweetcast heller ikke trukket frem, og det er også greit. Hadde Per Sandberg vært statsminister, ville jeg jaggu fulgt ham også.
Å bli satt i bås etter sannsynlighetsovervekt
Ja, tweetcast tar sjansen. De klinker til. Det er godt jeg ikke automatisk havnet på en søkbar liste med dette resultatet.
Alvoret er at fremtidens webfunksjoner også baserer seg på sannsynlighetsovervekt, basert på større og større erfaringstall. Mer presist blir det nok, men det blir aldri perfekt. Det er alltid en eller annen susekopp der ute som ikke oppfører seg som tweetcast og liknende programmer forutsetter, og som velger etter en helt annen prioritering, eller etter helt andre prinsipper, enn alle andre.
Nå er nok ikke dette noen krise ifm stortingsvalget 2013, men det finnes andre sammenhenger der en kan se for seg en liten krise. Tenk deg at en nettbasert algoritme beregner seg frem til hvorden folk eller biler kommer til å handle i den nære fremtiden, og så begynner vi å plasserer oss og navigere etter det. Vips! kommer vår venn Suse Mikkel og gjør noe annet enn alle andre, og noen kolliderer med ham.
Foreløpig ler vi av nettalgoritmer som tolker og fremskriver feil, men en dag har de en så stor sannsynlighetsovervekt at det vil bli stilt spørsmål ved folk som ikke forholder seg til dem, eller som dem. Den dagen det har noe å si for ansvarsforholdene, blir det ordentlig moro!
Aftenposten omtaler noen deler av den algoritmen som er i bruk. Det fremkommer at det søkes etter forekomst og hyppighet av markørord, hashtags, linker, tilknyttete brukenavn osv. Dersom man brukes et utvalg av disse hyppig, er det sannsynlighetsovervekt for at man sokner til et bestemt, politisk parti.
Nåvel. Jeg ga tweetcast tillatelse til innsyn i min twitter-konto og -aktivitet, og min resultatside hos Tweetcast viste blant frem et utvalg venner ("Your friends"). Den kom til at jeg skulle stemme Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet?
Så vidt jeg skjønner, er avgjørelsen bl.a. basert på de to kontaktene Tweetcast selv hadde trukket frem: Kristin Halvorsen (SVKristin) og Gudmund Hernes (gudmundh). Det var et rart utvalg, og jeg forstår ikke hvordan de dro i retning Arbeiderpartiet.
Hernes har jo sluttet i aktiv politikk for lenge siden, han følger jeg mest fordi han bruker sene kveldtimer til å tweete analyser osv. fra New York Times. Kristin Halvorsen følger jeg fordi hun er undervisningsminister og jeg jobber i skolen - samme årsak som gjør at jeg følger Utdanningsdirektoratet .
Jeg følger også en annen, tidligere undervisningsminister: Kristin Clemet (kristinclemet). Hennes konservative bakgrunn skulle vel trukket analysen mot høyre. Nå er det for så vidt greit at det ikke skjedde, for det er jo slik at jeg også følger folk jeg ikke sympatiserer med. Det gir meg mer kunnskap enn bare å følge folk som allerede er i menigheten. At jeg også følger Jens Stoltenberg, har tweetcast heller ikke trukket frem, og det er også greit. Hadde Per Sandberg vært statsminister, ville jeg jaggu fulgt ham også.
Å bli satt i bås etter sannsynlighetsovervekt
Ja, tweetcast tar sjansen. De klinker til. Det er godt jeg ikke automatisk havnet på en søkbar liste med dette resultatet.
Alvoret er at fremtidens webfunksjoner også baserer seg på sannsynlighetsovervekt, basert på større og større erfaringstall. Mer presist blir det nok, men det blir aldri perfekt. Det er alltid en eller annen susekopp der ute som ikke oppfører seg som tweetcast og liknende programmer forutsetter, og som velger etter en helt annen prioritering, eller etter helt andre prinsipper, enn alle andre.
Nå er nok ikke dette noen krise ifm stortingsvalget 2013, men det finnes andre sammenhenger der en kan se for seg en liten krise. Tenk deg at en nettbasert algoritme beregner seg frem til hvorden folk eller biler kommer til å handle i den nære fremtiden, og så begynner vi å plasserer oss og navigere etter det. Vips! kommer vår venn Suse Mikkel og gjør noe annet enn alle andre, og noen kolliderer med ham.
Foreløpig ler vi av nettalgoritmer som tolker og fremskriver feil, men en dag har de en så stor sannsynlighetsovervekt at det vil bli stilt spørsmål ved folk som ikke forholder seg til dem, eller som dem. Den dagen det har noe å si for ansvarsforholdene, blir det ordentlig moro!
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)