Ungdom over 15 har selvstendig råde- og samtykkerett over håndtering av egne personopplysninger, og en rett til å forvalte eget rykte. Vi får håpe at det fortsatt blir rom for slikt i fremtiden.
Man kan i store trekk forutsette at ungdommens samtykke etter fylte 15 er
selvstendig og avgjørende, med mindre noe annet er
eksplisitt uttrykt.
I praksis må det være hjemlet i lov før det er aktuelt at foreldre overstyrer det. Personopplysningsloven og barneloven sikrer barn og unges rett til gradvis å ta kontroll over andres
behandling av personopplysninger om en selv, både innsamling,
registrering, sammenstilling, lagring og utlevering.
Vi har snakket mye om publisering av bilder de siste årene, men må ikke glemme tekster, nettverk osv. Min bekymring er bl.a. knyttet til at jeg har lest for mange foreldreblogger til å tro på at barn og unge egentlig har mulighet til å påvirke hva som er kjent om dem og ikke.
Hva vi alltid har visst at vi må verne
Personvernbestemmelsene er hovedsakelig utformet med tanke på informasjonsinnsamling til registre - for organisasjonsbruk, forskning eller statistikk - med påfølgende anvendelse og evntuelle publisering. La oss for enkelhets skyld anta at denne siden av saken går greit. Likevel gjenstår problemstillinger knyttet til sensitive personopplysninger og informasjon som en ikke nødvendigvis ønsker at skal være kjent for alle.
Sensitive personopplysninger er kraftig vernet. Det er informasjon
det skal særlig konsesjon til for å innhente, og opplysninger en aldri
skal føle seg forpliktet til å dele med andre hvis en ikke selv ønsker
det. Likevel publiseres de ofte i vanvare av enkeltpersoner og slektninger, og lagres åpent i offentligheten.
Hva vi ennå ikke vet at vi trenger å verne
I en mammablogg (ja, en uhøytidelig, empirisk og lokal undersøkelse tilsier at mødre dominerer foreldreblogg-sjangeren) lar mor det stadig komme små drypp om utfordringer og morsomme situasjoner knyttet til å ha et barn med en eller annen tilstand. Det trenger ikke være knyttet til noen definert diagnose, selv om det også er vanlig.
Bloggen er uansett skrevet med tanke på mottakere som er i omtrent samme situasjon eller som kjenner noen i samme situasjon, og den illustrerer på en god måte mor og fars etiske dilemmaer, hverdagskomplikasjoner osv. Ærlig og åpent, med både selvironi og gode etiske/moralske betraktninger.
Så begynner poden på ungdomsskolen, med de mulige intriger og posisjonskamper som hører med til det, og feil klassekamerat finner et gammelt blogginnlegg. Ikke bare kommer det frem noe som kan likne på helse- eller personopplysninger, det kommer frem at foreldrene slet med oppdragelsen - at de synes det var vanskelig og slitsomt, at de var i tvil om hva de skulle gjøre, og at det var mange sider ved deres egne barn som de ønsket å endre på eller synes det var vanskelig å takle.
Dette er effektiv ammunisjon i gale hender. Likevel er publiseringen antakelig juridisk passabel og ikke i strid med personopplysningsloven, siden den bare forekommer spredt og tilfeldig, og ikke stammer fra et register eller publiseres for å legges inn i et register eller en annen, større sammenheng. Enn så lenge.
Robotjournalisten og den digitale fortelleren
Den nærmeste fremtidens
web 3.0 er bl.a. omtalt som "
semantisk web" hvor informasjoner i skyen identifiseres og settes sammen til meningsfulle fortellinger.
Den automatiske journalisten er kommet temmelig langt allerede. Med semantisk web holder det at informasjon er publisert. Et sett av algoritmer tar seg av å sammenstille informasjonen i de meningsfulle sammenhengene du trenger å finne dem i. Sammenstillingene trenger ikke å lagres. De oppstår i utregningsøyeblikket, og forsvinner når du lukker dem.
Hva samfunnsvitenskapelig forskning kommer til å være i en slik sammenheng, har jeg ingen mulighet til å overskue. Men, man trenger i alle fall ikke å gjøre mer enn å slippe fra seg en bit informasjon et eller annet sted, før den kan sammenstilles og publiseres av digitale agenter som på ingen måte kan underlegges konsesjonsplikt for slike handlinger.
Vi er kommet et skritt på veien allerede når en dagligvarekjedes lojalitetskort kan brukes til å analysere enkeltkundens handlemønster, og endringene i det, på en slik måte at butikken vet at kunden er gravid før hun selv vet det. I sammenstillinger som også omfatter sosiale medier er det heller ikke særlig komplisert å skrive algoritmer som avslører noen av dine innerste hemmeligheter eller lyster - uten å bryte seg inn noe sted, men bare ved å sette sammen offentlig tilgjengelig informasjon.
I web 3.0 kan vi alle være forskere. Det er bare er en bieffekt av det som egentlig kommer til å kjennetegne utviklingen, men like fullt et interessant aspekt. Vi kan opprette våre egne glimt inn i andre folks personopplysninger, enten i dybden eller som sammenlikninger mellom flere. Enkeltpersonenes deltakelse i vår (ut)forskning er ukjent for dem selv, høyst tilfeldig og ukonsesjonert.
Oppsummering: digital varsomhet (igjen...)
Når all personlig informasjon allerede er publisert, vil enkeltpersonenes rolle reduseres til å forsvare sitt rykte og bidra til balanserte fremstillinger av seg selv. Om dette i det hele tatt kan unngås, er tvilsomt, men det er nok greit å ha passert 15 før man får de tyngste utfordringene på dette feltet.
Foreldre må ta problemstillingene på alvor, være aktsomme og tenke langsiktig rundt hva slags informasjon som blir offentlig, akkurat som barn og unge må læres opp til det samme. Intet egentlig nytt under solen der, altså, det blir bare viktigere etter hvert som spekteret av mulige konsekvenser utvides.
Nå som det er skolestart og foreldremøter er dette enda en av de oppfordringene jeg mener noe alvorlig med, men som jeg aldri fant plass eller rom til å komme med - noe annet sted enn her.
