Vi har et vennepar med en sønn som, da han ble spurt om hva han skulle bli når han blir stor, svarte "ekorn". Alle smilte litt av det, og andre barn ble rett og slett indignerte over at det var mulig å være så teit. Han hadde vel ikke helt funnet skillelinjene mellom mennesker og dyr - eller ...?
Den digitale revolusjonen skulle i sin tidligste fase løse problemet med avskoging og papirsøppel. Nå vet vi at det papirløse samfunnet til slutt er rykket noe nærmere, selv om det ennå har en vei igjen å gå. Det vi imidlertid også vet, er at vi i stedet fikk reproduksjonssamfunnet. En digital fil lar seg både lagre, kopiere og distribuere på én gang. Og vips! har man to eksemplarer - og utsikter til flere.
Jeg er villig til å vedde på at mange av de jobbrelaterte papirene jeg har valgt å ta vare på, også er tatt vare på av noen andre. Her ligger det empiri. For noen år siden, mens vi fortsatt befant oss i det enda mer mistroiske, digitale samfunnet, skrev man ut kopier av digitale filer "i tilfelle de skulle forsvinne". Som mange andre skrev også jeg dem ut, og satte dem i permer.
Mens jeg først er ute og vedder, tror jeg jammen jeg kaster en tier i potten på at det i lange perioder fantes minst 10 eksemplarer av et hvilket som helst dokument innenfor de samme veggene - sirlig skrevet ut, hullet, og sortert i hver sin ringperm på de forskjellige kontorplassene. Vi samler og samler, av en eller annen grunn, og vinterforrådene fylles av god samvittighet, overdreven forsiktighet og misforståtte oppfatninger om dokumentasjonsbehov i fremtiden.
Jeg var selv en slik. Jeg tok vare på papirer bare fordi det var mulig. Hadde det enda vært fordi de var viktige, men det var de jo ikke. Det er egentlig forsvinnende få papirer, selv i skoleverdenen, som er viktige etter tre år. Men vi tar vare på dem. Vi er lærere, og har dyp respekt for det skrevne ord; selv om vi har skrevet det ut selv. Derfor fylte vi hele skolebygninger med ringpermer som inneholdt de samme papirene.
I dag er ringpermene stort sett kastet, men vi sitter alle sammen med en epost-kasse som permanent balanserer med en fyllingsgrad på rundt 90%. Innboksene er fulle av unyttig, gammel korrespondanse, bare fordi det er mulig å spare på den. Det vil alltid nærme seg vinter, så vi passer på å samle, og samle, og samle, ...
Tidligere i uken omhandlet FBI på NRK1 temaet sikker lagring av fotografier. Utgangspunktet var usikkerheten knyttet til lagring på minnekort og risikoen for ufrivillig sletting. Programmet endte med å anbefale følgende prosedyre:
- lagre bildene på minnekortet
- sikkerhetskopier bildene også til en ekstern harddisk hjemme (uten å tømme minnekortet)
- i tilfelle brann bør innholdet på harddisken også lagres utenfor huset, f.eks. på et bildehotell (uten å tømme harddisken)
Vi sitter altså igjen med 3 fulle sett av de samme bildene, i tillegg til papirkopiene av de aller beste og/eller viktigste. Minst ett komplett sett er lagret på et sikkert sted utenfor huset, men likevel er det tydeligvis mulig å argumentere for at det ikke er helt trygt, så de bør ikke slettes fra noen av de tidligere lagringsplassene heller.
Komplett paranoia!
Der det er hjerterom, er det lagerrom...
onsdag 8. september 2010
tirsdag 10. august 2010
Antonomasi-problemer
Jeg mener ikke selv at jeg fører noe personlig vendetta mot sportsjournalistikken, det er bare det at den til tider står så fabelaktig laglig til for hugg - og særlig innen fotball. Dagens hjertesukk er knyttet til det retoriske begrepet som på gresk betegnes som 'antonomasi'. Fra 'anti' (i stedet for) og 'onomazein' (nevne), med den parallelle, latinske betegnelsen 'pronominatio', fra 'pro' (i stedet for) og 'nominare' (sette navn på): Det å omtale noe ved å bruke andre ord.
Hovedsaken er den at man kan skape variasjon, humor, diskresjon eller farge i ytringene sine ved å bruke omskrivende uttrykk . De tre tradisjonelle variantene er å
- erstatte egennavn med fellesnavn ("nykomlingen", "trønderen", "borte-/hjemmelaget" osv.)
- erstattet fellesnavn med egennavn ("Quisling" istf. forræder, "Adam/Eva" istf. mann/kvinne, "Harry" istf....)
- erstatte med et omskrivende uttrykk* ("Fiskeren fra Molde" om K.I. Røkke, "Gå bort" om å dø)
I fotballreportasjer, som til alt overmål også fremføres i presens for å tilføye ytterligere spenning, flagrer det av slike omskrivinger. Det er i grunnen ikke rart. Hvis man hører på eldre reportasjer, blir navnene gjentatt til det kjedsommelige og på det tørreste: "fra Svendsen til Kniksen på venstre side, tilbake til Svendsen på høyresiden igjen, over til Andersen på midtbanen, tilbake til Kniksen, og frem til Svenden som skyter ballen i mål". Når språket strippes for fantasifulle vendinger, blir det neimen ikke mye spennende innhold igjen, heller. Det meste overlates til fantasien, men det er kanskje ikke det dummeste en kan gjøre? "Less is more".
I dagens fortballreportasjer kan man derimot finne på å høre langt mer barokke fortellinger: "Langt utspill fra mannen i de gulkleddes mål, som snappes opp av nykomlingen med nummer 8 på brystet som passer videre til midtbanehelten fra forrige uke, tilbake til makkeren med den berømte høyrefoten, som sørger for å gi bortelaget reduksjon med en suser opp i det bortre hjørnet og som er helt utagbar for debutanten blant de rødkledte".
Ellerno'sånt. Det er i alle fall vanskelig nok å skjønne hvem som er hvem ved å se på, og nå er det jaggu noen som prater på samme måte i radio - uten at vi andre kan se hvem som er røde og gule. Jeg tenker av og til at det er slik med fotballfans at man enten er helt inne, eller helt ute. Det er kanske også nettopp hensikten med stammespråk: å skille "oss" fra "dem".
I mine referanseverk står det at en 'antonomasi' også kan være "lærd", den kan basere seg på forkunnskaper slik at bare noen er sikret å få glede av den. Et stammespråk er vel også noe en kan være lærd i, selv om jeg kjenner at begrepene utvides på tvers av mine instinkter. Siden jeg vet svært lite om fotball, og i særdeleshet ikke hvor spillerne opprinnelig kommer fra eller hva de gjorde forrige uke, så stemmer det nok at jeg ikke klarer å holde følge i reportasjene. Men, det legges jo ikke akkurat opp til at det skal være mulig å endre på det, heller.
Hvis jeg etter hvert skulle trenge litt forandring i livet, får jeg heller finne meg en annen virksomhet; kanskje en der jeg forstår løsenordet for å komme inn.
* en 'perifrase' eller 'circumlocutio', for dem som interesserer seg for slikt
Hovedsaken er den at man kan skape variasjon, humor, diskresjon eller farge i ytringene sine ved å bruke omskrivende uttrykk . De tre tradisjonelle variantene er å
- erstatte egennavn med fellesnavn ("nykomlingen", "trønderen", "borte-/hjemmelaget" osv.)
- erstattet fellesnavn med egennavn ("Quisling" istf. forræder, "Adam/Eva" istf. mann/kvinne, "Harry" istf....)
- erstatte med et omskrivende uttrykk* ("Fiskeren fra Molde" om K.I. Røkke, "Gå bort" om å dø)
I fotballreportasjer, som til alt overmål også fremføres i presens for å tilføye ytterligere spenning, flagrer det av slike omskrivinger. Det er i grunnen ikke rart. Hvis man hører på eldre reportasjer, blir navnene gjentatt til det kjedsommelige og på det tørreste: "fra Svendsen til Kniksen på venstre side, tilbake til Svendsen på høyresiden igjen, over til Andersen på midtbanen, tilbake til Kniksen, og frem til Svenden som skyter ballen i mål". Når språket strippes for fantasifulle vendinger, blir det neimen ikke mye spennende innhold igjen, heller. Det meste overlates til fantasien, men det er kanskje ikke det dummeste en kan gjøre? "Less is more".
I dagens fortballreportasjer kan man derimot finne på å høre langt mer barokke fortellinger: "Langt utspill fra mannen i de gulkleddes mål, som snappes opp av nykomlingen med nummer 8 på brystet som passer videre til midtbanehelten fra forrige uke, tilbake til makkeren med den berømte høyrefoten, som sørger for å gi bortelaget reduksjon med en suser opp i det bortre hjørnet og som er helt utagbar for debutanten blant de rødkledte".
Ellerno'sånt. Det er i alle fall vanskelig nok å skjønne hvem som er hvem ved å se på, og nå er det jaggu noen som prater på samme måte i radio - uten at vi andre kan se hvem som er røde og gule. Jeg tenker av og til at det er slik med fotballfans at man enten er helt inne, eller helt ute. Det er kanske også nettopp hensikten med stammespråk: å skille "oss" fra "dem".
I mine referanseverk står det at en 'antonomasi' også kan være "lærd", den kan basere seg på forkunnskaper slik at bare noen er sikret å få glede av den. Et stammespråk er vel også noe en kan være lærd i, selv om jeg kjenner at begrepene utvides på tvers av mine instinkter. Siden jeg vet svært lite om fotball, og i særdeleshet ikke hvor spillerne opprinnelig kommer fra eller hva de gjorde forrige uke, så stemmer det nok at jeg ikke klarer å holde følge i reportasjene. Men, det legges jo ikke akkurat opp til at det skal være mulig å endre på det, heller.
Hvis jeg etter hvert skulle trenge litt forandring i livet, får jeg heller finne meg en annen virksomhet; kanskje en der jeg forstår løsenordet for å komme inn.
* en 'perifrase' eller 'circumlocutio', for dem som interesserer seg for slikt
Legg til: | 
|
mandag 2. august 2010
Pedagogisk godvilje i tekstformat
Sønnen min begynner i barnehage denne høsten. For å lære mer om hva det er han skal, har jeg lest Rammeplan for barnehager, jeg har bladd i en flott, firefargers brosjyre fra Kunnskapsdepartementet og jeg har vært inne på barnehagens hjemmesider. Oppsummert: Pedagogisk papegøyespråk - med modifikasjoner.
Er det noe å lure på?
Vi regner alle med at barnehagen skal være et lære- og treningssted, ikke bare et oppbevaringstilbud. Det er bare rett og rimelig at barnet stimuleres med utgangspunkt i sitt eget ståsted. Det er en selvfølge at hensikten er å utvikle barnet motorisk, emosjonelt, sosialt og kognitivt. Når barnet har gått i barnehage en viss tid, skal det selvfølgelig ha lært noe om seg selv, om omgivelsene, og om forholdet mellom disse.
Dette formuleres ganske greit i rammeplanen. Likevel ser barnehagen det som nødvendig å gjenta det hele, med egne ord, i sine egne målsettinger. Som om de hadde noe valg.
Jeg endte altså med å skumlese to skjermhøyder med selvfølgelige formål og målsettinger, før jeg kom til det jeg faktisk lurte på: Hva akkurat mitt barn skal gjøre og oppleve det neste halvåret.
Skolen går i den samme grøfta
Enda tydeligere enn for barnehagene, er skolens samfunnsmandat. Ingen er egentlig i tvil om hva som er hensikten med at vi har skole og skoleplikt. Elevene skal etablere kunnskap om hva som er sant, godt og vakkert her i verden, og de skal etablere ferdigheter og holdninger til å kunne gjenkjenne det, reflektere over det, og bidra selv - både alene og i mer eller mindre permanent samarbeid med andre.
Same shit, new wrapping
Men, så sitter vi altså her og forfatter oss til døde - i storting og departementer, direktorater, kommuneadministrasjoner, rektornettverk, medbestemmelsesmøter, plangrupper, team og fagmiljøer: Målformulering i skolen er kunsten å gjenta det samme som høyere ledd i hierarkiet har sagt, men i egne ord. Det bruker vi årsverk på, og sannsynligheten er stor for at jeg ikke er alene om å skumme meg forbi slike tekstpassasjer i kommunikasjon fra skoler og barnehager.
Ulydighet
Av og til, i de mørkeste stunder av kjetteri og skrivesperre, drømmer jeg om å fjerne alle hvorfor-kolonnene i samtlige skjemaer vi sitter med. Det er ikke fordi jeg er motstander av begrunnelse og refleksjon, tvert imot, men alt til sin tid. Hvis noe allerede er sagt, trenger vi ikke bruke tid på å gjenta det. Det vil dessuten være en håpløs arbeidssituasjon hvis noen i utgangspunktet mistenker en lærer for ikke å ha begrunnelser, så det er kanskje ikke nødvendig å måtte gjøre den øvelsen hele tiden med å formulere og publisere dem i ny og fantasirik innpakning?
For ingen skal være i tvil: Vi driver skole for å nå målene i læreplanen, og for å oppfylle rammene i formålsparagrafen. I barnehagene skjer tydeligvis det samme. Selv uten pedagogiske papegøyetekster.
Er det noe å lure på?
Vi regner alle med at barnehagen skal være et lære- og treningssted, ikke bare et oppbevaringstilbud. Det er bare rett og rimelig at barnet stimuleres med utgangspunkt i sitt eget ståsted. Det er en selvfølge at hensikten er å utvikle barnet motorisk, emosjonelt, sosialt og kognitivt. Når barnet har gått i barnehage en viss tid, skal det selvfølgelig ha lært noe om seg selv, om omgivelsene, og om forholdet mellom disse.
Dette formuleres ganske greit i rammeplanen. Likevel ser barnehagen det som nødvendig å gjenta det hele, med egne ord, i sine egne målsettinger. Som om de hadde noe valg.
Jeg endte altså med å skumlese to skjermhøyder med selvfølgelige formål og målsettinger, før jeg kom til det jeg faktisk lurte på: Hva akkurat mitt barn skal gjøre og oppleve det neste halvåret.
Skolen går i den samme grøfta
Enda tydeligere enn for barnehagene, er skolens samfunnsmandat. Ingen er egentlig i tvil om hva som er hensikten med at vi har skole og skoleplikt. Elevene skal etablere kunnskap om hva som er sant, godt og vakkert her i verden, og de skal etablere ferdigheter og holdninger til å kunne gjenkjenne det, reflektere over det, og bidra selv - både alene og i mer eller mindre permanent samarbeid med andre.
Same shit, new wrapping
Men, så sitter vi altså her og forfatter oss til døde - i storting og departementer, direktorater, kommuneadministrasjoner, rektornettverk, medbestemmelsesmøter, plangrupper, team og fagmiljøer: Målformulering i skolen er kunsten å gjenta det samme som høyere ledd i hierarkiet har sagt, men i egne ord. Det bruker vi årsverk på, og sannsynligheten er stor for at jeg ikke er alene om å skumme meg forbi slike tekstpassasjer i kommunikasjon fra skoler og barnehager.
Ulydighet
Av og til, i de mørkeste stunder av kjetteri og skrivesperre, drømmer jeg om å fjerne alle hvorfor-kolonnene i samtlige skjemaer vi sitter med. Det er ikke fordi jeg er motstander av begrunnelse og refleksjon, tvert imot, men alt til sin tid. Hvis noe allerede er sagt, trenger vi ikke bruke tid på å gjenta det. Det vil dessuten være en håpløs arbeidssituasjon hvis noen i utgangspunktet mistenker en lærer for ikke å ha begrunnelser, så det er kanskje ikke nødvendig å måtte gjøre den øvelsen hele tiden med å formulere og publisere dem i ny og fantasirik innpakning?
For ingen skal være i tvil: Vi driver skole for å nå målene i læreplanen, og for å oppfylle rammene i formålsparagrafen. I barnehagene skjer tydeligvis det samme. Selv uten pedagogiske papegøyetekster.
Legg til: |
|
søndag 18. juli 2010
Sportsnyheter
Jeg så nettopp kveldsnytt på NRK1 (lørdag 17.juli). I sportsdelen fikk vi fire innslag:
- Tiger Woods gjør det ikke så bra i The Open (lederen ble nevnt i en bisetning)
- Thor Hushovd kan ende opp med å ikke gjøre det så bra i Tour de France (lederen ble ikke nevnt)
- En delvis lam fotballspiller fikk besøk av noen venner fra Tyrkia
- En fotballspiller giftet seg med en modell/skuespiller
La gå at de to første nyhetene kan kalles sportsnyheter, selv om de ikke var så dekkende at de ga noen fullverdig mening. De to siste, derimot, er og forblir feelgood-innslag/sladder/kjendisstoff (avhengig av hvor godt man er kjent med personene fra før av). Sportsnyheter er ikke lenger egentlig nyheter om sport, men om sportspersoner.
Jeg aksepterer at sportsinteresserte også skal få sitt mens jeg sitter og venter på værmeldingen, men det kan da umulig være meningen at sportsnyhetene skal være en kamuflert sladrespalte om C-kjendiser (og at det dessuten bare er dem fra fotballverdenen som har nyhetsverdi)? Det er, om mulig, enda mindre interessant. Slikt bør vi overlate til nisjeprogrammer, eller -kanaler.
Jeg sympatiserer med det skiltet som en gang påstås å ha hengt på veggen i Aftenpostens nyhetsavdeling: Sport er verre enn porno.
Det er ikke slik at jeg har noe negativt å si om tilhengerne av noen av disse to emnene, men det blir ugreit når de dukker opp i allmennkringkastingen.
- Tiger Woods gjør det ikke så bra i The Open (lederen ble nevnt i en bisetning)
- Thor Hushovd kan ende opp med å ikke gjøre det så bra i Tour de France (lederen ble ikke nevnt)
- En delvis lam fotballspiller fikk besøk av noen venner fra Tyrkia
- En fotballspiller giftet seg med en modell/skuespiller
La gå at de to første nyhetene kan kalles sportsnyheter, selv om de ikke var så dekkende at de ga noen fullverdig mening. De to siste, derimot, er og forblir feelgood-innslag/sladder/kjendisstoff (avhengig av hvor godt man er kjent med personene fra før av). Sportsnyheter er ikke lenger egentlig nyheter om sport, men om sportspersoner.
Jeg aksepterer at sportsinteresserte også skal få sitt mens jeg sitter og venter på værmeldingen, men det kan da umulig være meningen at sportsnyhetene skal være en kamuflert sladrespalte om C-kjendiser (og at det dessuten bare er dem fra fotballverdenen som har nyhetsverdi)? Det er, om mulig, enda mindre interessant. Slikt bør vi overlate til nisjeprogrammer, eller -kanaler.
Jeg sympatiserer med det skiltet som en gang påstås å ha hengt på veggen i Aftenpostens nyhetsavdeling: Sport er verre enn porno.
Det er ikke slik at jeg har noe negativt å si om tilhengerne av noen av disse to emnene, men det blir ugreit når de dukker opp i allmennkringkastingen.
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)