Katt og kanin-problemer

Familien har vært en liten tur i Danmark. En dag sa mitt reisefølge at det er mye mer av økologiske produkter i Danmark, at de er kommet lengre enn oss i Norge. Vi kom imidlertid frem til at neida, varene er bare mer synlige - som om det gjør det noe bedre. Dermed ble vi gående og snakke om hvorfor det er slik. Jeg tror svaret ligger i syttitallsangsten.

Økologiske næringsmidler har umiskjennelig et preg av idealisme over seg, både på produsent- og forbrukersiden. De er dyrere både å produsere og å kjøpe, de er vanskelige å få tak i, og de tilbyr smalere produkt- og smaksspektre enn man kan velge og vrake blant hvis man gir blanke i produksjonsmetoden.

For å produsere eller kjøpe økologiske produkter må du virkelig ville det, du må ville noe annet med jobben din enn å tjene mest mulig penger - og du må ville noe mer som forbruker enn å spare mest mulig penger. For mange virker dette som ren dumskap. Hvorfor produsere noe du ikke kommer til å tjene noe på før om flere år? Hvorfor kjøpe noe dyrere enn du trenger?

Når rasjonaliteten på en slik måte knyttes til noe annet enn økonomi, blir man regnet som idealist i Norge - eventuelt også blåøyd, dumsnill eller håpløst romantisk. Når begrepene 'idealisme' og 'jordbruk' knyttes sammen, kommer spøkelset og tar oss, en fri assosiasjon som samles i en saus av syttitallets katt og kaniner, fotformsko, helskjegg, flagrende gevanter og fri barneoppdragelse.

Samlet sett kommer altså hele syttitallspakka på bordet når noen etterspør økologiske varer. Og det vil vi ikke ha noe av i moderne Norge. Vi vet vel bedre enn som så.

Gjennom sin ekstreme jappetid frem til 1987 tok Norge et grundig farvel med syttitallet. Danskene, og til dels svenskene, hadde det ikke på samme måte. Og det synes vi jo er så sjarmerende i Danmark, at det nettopp ikke er så strømlinjeformet og urbant alt sammen. I Norge vil vi derimot ikke ha noe av slikt ideologisk etterslep, vi har kanskje for svak nasjonal selvoppfatning til at vi tør. Det er motsetningsfylt å bo i et land der 'kontinentalt', forstått som "noe de andre gjør", er et positivt begrep - og et begrep som øker talerens nasjonale oppslutning. Jo mer man sier at Norge ikke er så bra som andre land, desto bedre nordmann blir man?


Nåvel. Vi får uansett gå rundt med syttitallsstempelet vårt da, vi som etterspør økologiske varer.

Jeg synes det hører sommeren til å lage sin egen bitterdram til silda, så for noen dager siden plukket jeg knoppene av noe perikum som stod i en skråning. Da mangler bare noen pepperkorn og andre urter etter eget ønske, litt honning, og selvfølgelig sprit å legge det på. Da jeg i dag var på polet, og gikk i retning vodka-hyllen, var den første flasken jeg fant der en, nettopp, økologisk vodka. Om en uke har vi altså selvlaget, økologisk bitterdram her i huset. Katt- og kaninlivet er i grunnen ikke så dumt.

Oss idealister imellom (en liten oppsummering før sommeren)

Sommerferien er i gang. Elevene er reist, lærerne har pakket sammen, og en samlet skoleledelse kan endelig gjøre noe annet enn å slukke akutte småbranner og løse elevsaker: Vi rydder bort halvtomme kaffekopper fra arbeidsrommene, kaster forlatte snittblomster, renser makuleringsmaskinen, lager neste års timeplan, avgjør hvilke elever som skal få tilbud om spanskundervisning, og gjør i det hele tatt alle de jobbene som ikke er konkret utdelt til noen andre. En skulle tro verden hadde mer å by på.

Jeg måtte for noen uker siden tenke over nettopp det. Saken er denne: Jeg kom til å si, i en samtale, at jeg bruker mer tid på avgjørelser jeg må ta på jobben enn på avtaler som må gjøres hjemme. Min opprørte samtalepartner, hjemmeværende og opptatt av å rettferdiggjøre at det krever en full arbeidsdag å være nettopp hjemme (også uten barn), prøvde å arrestere meg i at jeg tydeligvis mente at jobben er viktigere enn familien. Det ble bare feil.

Jeg har tenkt litt over forskjellen. De ting som må avtales og avgjøres hjemme er definitivt viktigst for meg, men de trenger ikke ta lengst tid å komme frem til likevel. Det skyldes det enkle faktum at hjemmet handler mest om meg selv og mine. Hjemme kan jeg stort sett velge de ting som er mest gunstige for meg selv. Egennytten kommer først, i alle fall hvis vi regner inn hele familien. Da går det fort.

På jobben er det omvendt. Det skulle tatt seg ut om mine valg på jobben hadde blitt tatt ut fra hovedregelen om at jeg selv skulle ha  best mulig utbytte fra det. Det er snarere slik at mye av energien bak en hvilken som helst avgjørelse brukes til å sikre at det er synlig og etterprøvbart at den nettopp ikke er knyttet til egeninteresse. Det er i grunnen ganske slitsomt det også, og i alle fall tidkrevende. Slik er det kanskje med en del jobber.

Men, ikke med alle. Jeg vil tro at det personlige selskapet Standupkomiker'n AS har som hovedformål å handle nettopp etter sjefens egen vinning. Firmaer av typen Dittogdattkonsulenten AS, eller Idrettsstjerna AS, har vel heller ikke så ofte mål utenfor seg selv. Dette er bransjer der vi andre, som må prioritere mål utenfor oss selv, gjerne omtales som 'idealister'

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at en slik forskjell i målstyring etter hvert reflekteres som forskjell mellom mennesker. Prioritering blir en vane og formaterer personligheten med tiden, og gjenspeiles ikke bare som en artig variasjon i vennekretsen. Det blir mer grunnleggende enn som så. Man blir rett og slett vant til å handle med utgangspunkt i andres interesser og rettferdig transparens. I vår bransje ville noe annet blitt omtalt som korrupsjon.

I parentes bemerket virker det derfor noe malplassert når lærere plutselig skal sette seg selv først og gå til individuelle (re)forhandlinger om lønn. En slik balansegang mellom egen- og uegennyttighet krever lang trening, fra bransjer der det er rom for å prøve og feile om denslags. Skolen er lite tilgivende for slike feil.

Nåvel. Derfor er det altså så enkelt for en skoleleder å bruke dyrebare sommerdager til å rydde opp etter andre. Vi er jo, når det kommer til stykket, lærere av legning - og trimmet til å hjelpe.

Neste år skal jeg prøve å være mer leder. Det blir artig.
Og i fire uker i juli er det ferie. Det blir også bra.

Når læreplanen virker etter hensikten(?)

Det er vanlig at klasser i ungdomsskolen er på besøk i Tingretten og følger en sak. Jeg kjenner en klasse som var det for ikke så lenge siden. Rettssaken var visstnok både langtekkelig, saktmodig, og usikkert forberedt fra rettens side - og aktørene fremstod som lite profesjonelle representanter for standen (eller stendene). Så synd for elevene, tenker noen. Storartet! tenker jeg.

Underveis i rettssaken surret aktørene, inkludert dommeren, såpass ofte med tall, datoer og tiltaleposter at elevene himlet oppgitt med øynene. Man kan nok si noe om elevenes valg av reaksjonsform, men de registrerte i det minste at ikke alt var som det burde ha vært. Videre var tiltalte rusmisbruker, og det skinte tydelig gjennom når dommer, aktor eller andre henvendte seg til ham. Elevene mente at tiltalte ble behandlet lite respektfullt, eller "nedlatende" som de formulerte det.

Tilfeldighet eller systemfeil?
Når noe er galt, kan vi ofte skille mellom om det skyldes et midlertidig avvik, eller om det skyldes en systemfeil. De fleste vil i det lengste unngå å kalle noe en systemfeil, for det er dyrere og går dessuten på troverdigheten løs. Midlertidige avvik løses på sin side ofte bare med å bytte ut folk, men systemet avslører seg selv når også nestemann gjør den samme feilen. Da lukter det systemproblem likevel. Å henvende seg respektfullt til lovbrytere og rusmisbrukere har vært rettsstatens utfordring i alle år - bokstavelig talt.

Rettssystemet er der ikke bare for å sørge for å irettesette/endre lovbrytere, men også bl.a. for å ivareta lovbryterens rett til rettferdig behandling og et minimum av menneskeverd å flyte på når soningen er overstått. Det går fortsatt ikke helt etter boka. Eller kanskje det nettopp er det det gjør, bare at boka ikke er spesielt godt skrevet. Et system som tillater denne typen avvik, er uansett ikke et godt system - det er verken rettferdig, forutsigbart eller transparent.

Læringsmålet er nådd
Hensikten med elevenes besøk i Tingretten er å arbeide med et kompetansemål fra læreplanen i samfunnsfag der det heter at elevene skal kunne "diskutere årsaker til og følgjer av kriminalitet, og forklare korleis rettsstaten fungerer ut frå korleis eit aktuelt lovbrot er behandla". Læreplanen "Kunnskapsløftet" ble vedtatt enstemmig av Stortinget, og det visste sikkert hva det gjorde. I formuleringen er det de siste 8 ordene som tvinger elever og lærere inn i landets rettssaler, og konsekvensen er klar:

Elevene kan si noe om hvordan rettsstaten fungerer nå. De kan f.eks. si at de har sett et system som ikke virker, og de har gjort seg noen tanker om hvorfor. Det er bra. Om det var Stortingets intensjon, er en annen sak.

Snail-mail

Det hender jeg blogger om jobben min, og nå er det jammen på tide. I alle fall med noe som er jobbrelatert. Inspirasjonen kan betegnes med ett ord: postgang. Noen vil kanskje mene jeg er i overkant interessert i postgang, siden jeg har skrevet andre ting om det tidligere, men jeg er vel egentlig mer interessert i kommunikasjon og system. Og, nettopp der ligger dagens hund begravet. Her er saken:

Jeg har fått behov for å sende brev med viktig informasjon til flere andre ungdomsskoler i kommunen. Det nærmer seg muntlig eksamen, og det må sendes ut informasjon til lærere som skal være eksterne sensorer hos oss. All slik informasjon skal gå til sensor gjennom rektorene, og den er såpass fortrolig at kommunen ikke stoler på sitt eget epostsystem.

Jeg har derfor pakket følgeskriv, informasjon om kandidatene og retningslinjer for gjennomføringen i individuelle konvolutter til hver sensor, som igjen er samlet skolevis med et følgeskriv til hver rektor i en ny og større konvolutt. Tidvis store og klossete forsendeler, og sikkert svinedyre å sende som vanlig post - for ikke å snakke om rekommandert.

Heldigvis har vi internpost i kommunen. Hver dag kommer det en person inn på vårt kontor for å hente og levere dagens post. Der kan vi også sende post til andre avdelinger i kommunen. Kjempeenkelt, kortreist, billig, og tilstrekkelig mye sikrere enn vanlig post.

Hadde det bare gått litt unna. I dag fikk jeg høre at forsendelser internt ofte kan ta en uke. De må jo fraktes ned til kommunegården, må vite, hvor de samles i et mottak, sorteres, grupperes, og legges i utboksen. Deretter må antakelig en eller annen tilfeldigvis komme forbi, og komme på å se etter om det ligger noe i bunken som kanskje kan leveres mens man likevel skal i den retningen og det er godt nok vær. Eller noe sånt?

Jeg gir meg uansett over. Én uke på å sende godt adressert internpost er en imponerende standard. Jeg kjenner at jeg ikke en gang vil høre om de uheldige unntakene.

Neste gang blir det budbil. Ingen kan jobbe effektivt og feilfritt med så lange marginer.