Også jeg som trodde jeg tok i ...

Erfaringen etter årest 17.mai-taler er at de var enda mer sjåvinistiske enn jeg fryktet. Dessuten hadde jeg glemt Eurosong, som gjennomføres i vår kommune om bare noen uker.

Både elever og rektor kunne i sine taler rapportere om hvor morsomt det har vært å bli kjent med noen latviere, hvor spente de er på tv-sendingen, og om hvor mye skolens elever har tjent på egeninnsats siste skoleår - eventuelt også sendt videre.

Vi måtte helt til lederen for FAU før vi fikk høre en tale som beveget seg på andre siden av Lysakerelva. Eller, egentlig handlet den vel om hvor viktig det er at vi tar imot de nyinnflyttede i det koselige lokalsamfunnet vårt, slik at de føler seg hjemme. Litt pyntelig solidaritet til slutt, altså.

Forresten var det vel flere som sa et eller annet usammenhengende om krigen, siden det er 70- og 65-års jubileum i år. Nøyaktig hva det hadde med 17. mai å gjøre, kom som vanlig ikke frem. Koblingen til Bjørnson er noe tydeligere, i anledning hans 100-års dødsdag - men det var teksten til nasjonalsangen som ble hovedsaken, og hans idé om et barnetog, ikke den intellektuelle internasjonalismen hans.

17. mai ender kanskje opp som kunsten i å overse storheten i de store handlinger og personer, slik at vi kan fortsette å leve i harmonisk idyll i lokalsamfunnet, og spise is og heie på barna. Talene blir en slags årskavalkade for lokalsamfunnet. Men hvem var Eidsvollsmennene igjen, hvordan hadde det seg at de ble samlet, og hvilke idéstrømninger ble Norge samlet rundt - og til hvilken nytte? Og hvorfor skal barna være glade, egentlig - både i 1860 og i dag? Lite påaktet for tiden, men det er kanskje en forventet og naturlig utvikling.

Jaja, vi hadde i alle fall en hyggelig fest med god mat og enda bedre venner etterpå. Det er da noe. Og Halvor liker Gammel Jegermarsj.

17. mai-tale

Kjære alle sammen: Gratulerer med dagen!

Og velkommen til skolen vår, som vi er så glade i. På dagen i dag minnes vi de tapre eidsvollsmennene, som sørget for at landet vårt fikk en egen grunnlov slik at vi kan stå her i dag og snakke om dem og spise is.

Det var eidsvollsmennene som la grunnlaget for at vi kan stå her og være norske, og for at skolen vår ikke hadde vært f.eks. dansk. Sånn gikk det med oss da vi tapte krigen sammen med Napoleon. Hell i uhell, vil nok noen si. Det er vanskelig å si at vi ikke stod på Nelsons side ved Trafalgar, men vi står her i dag og er norske fordi vi tapte slaget ved Waterloo.

Syttende mai er uansett barnas dag, som Wergeland kunne sagt. Og når jeg står her og ser meg om, ser jeg mange flotte og strålende blide barn med flagg og is, og med nye klær og ny frisyre - og voksne med FAUs gode kaffekopp. Vi er i grunnen heldige her i Lillevik, som har så mange flotte barn - og en så flott skole som tar vare på dem og som gjør at vi er i stand til å stå nettopp her i dag for å snakke om det.

I dag skal vi skryte av landet vårt, snakke om hvor hyggelig vi har det akkurat her i Lillevik, og tenke på Norge. Norge er i grunnen et så lite land i verden at vi ikke egentlig trenger å snakke noe om selvstendighet og verden og grensetvister og undertrykkelse og menneskerettigheter og sånn i talene våre. De hører det jo ikke der ute uansett. Her hjemme, derimot, hører vi hverandre når vi snakker om bygda vår, skolen vår og barna våre.

Her står vi og feirer at vi er av dem som har nådd målet: Vi er et fritt, demokratisk land med bred stemmerett, ryddig maktfordeling, høy levestandard, et godt utdanningssystem og avklarte grenser mot omverdenen. Og det skal vi dvele litt over i dag, og sende en varm takk til eidsvollsmennene for starten til vår egen frihet, og til Wergeland som lærte oss å ta en pause fra den kompliserte verden og nyte dagen. De andre får vi tenke på en annen dag, for i dag er det vår plikt som nordmenn å skryte uhemmet av oss selv uten at misfornøyde utlendinger skal komme og ødelegge denne dagen for barna.

Til slutt håper jeg alle får en hyggelig dag med seg og sine, og at været ikke blir til hinder for aktivitetene resten av dagen. Så la oss nå feire bygda vår, som vi alle er så glade i, og avslutte med å synge Lilleviksangen sammen med korpset - etter et trefoldig hurra for Lillevik, Wergeland, Kongen, barna og 17.mai.

Hipp, hipp ...

Språk i kontekst

Når språket forflates, og mens det er mindre utviklet, er det ytringenes selvstendighet som taper. Svake språkbrukere er mer avhengige av at konteksten er konkretisert, enn hva andre er. Det kan bli et problem (men det er ikke nytt).

Et eksempel kan være i hvilken grad man klarer å omtale og snakke om en gjenstand uten å faktisk ha den for hånden for å kunne peke. En annen klassiker er referanser av typen "dings" eller "greie", som ikke lar seg forstå uten at man husker eller ser hva det er snakk om. Daglig ser en vel også folk som snakker i mobiltelefon og peker og fekter, hvilken hensikt det nå skulle ha for personen i andre enden. Alt sammen er eksempler på økt konkretisering og kontekstavhengighet.

Konsekvensen er svak språkbruk blir dermed at det i alle fall blir vanskelig å snakke om abstrakte ting, som følelser og behov. Da har mennesket tapt en dimensjon, og freudianere kan vel si en del om hva som kan være følgene over tid når mennesker ikke får uttrykt seg.

Dette har jeg tenkt på og observert en stund, det er langt i fra nytt, men det kom over meg igjen i dag da jeg hørte et utsagn i radioen:

"Gårdeiere må sette fokus på tak i forhold til snø".

Er det mulig å være mer i tåkeland?

Og nei, det er ikke snakk om bønder som skal rette linsene mot takene sine og måle høyden over snølaget. Utsagnet er knyttet til en nyhetssak, og kan lettest oversettes til "eiere av bygårder må huske å passe på at det ikke blir for mye snø på takene". Så da, så.

Formuleringen "i forhold til" gir stort sett ingen mening, den tåkelegger mer enn den klargjør. Jeg har omtalt dette fenomenet før, og legger merke til at denne språklige moteblomsten ikke har visnet ennå.

Et vanlig medieråd er å uttale seg, men uten egentlig å si noe. Da fungerer "i forhold til" aldeles utmerket. Bare hør på en hvilken som helst ytring fra enten Knut Storberget eller Terje Riis-Johansen.

De snakker en masse, og ender egentlig bare opp med å gjenta problemstillingen i spørsmålet. Hver gang. Svarene er likevel såpass ulne og fulle av tåkeleggende og kontekstavhengige formuleringer at de ikke en gang gir noen pekepinn om hva spørsmålet handlet om. Dermed kan de heller ikke klippes ut av sin sammenheng uten videre. Det er ren magi.

Forbløffende.

Nå går jeg i permisjon

... koste hva det koste vil. Og det vil det kanskje, men jeg er ikke så opptatt av det. Det er viktigere for meg å kunne være sammen med sønnen min mer enn 2 timer daglig før han begynner i barnehage. Noen mener at det er bare tull. Dette handler om dem, og jeg har tenkt å dra resonnementene så langt jeg klarer.

Vi har løst det hele slik at jeg, i tillegg til å ta ut de 6 ukene som er fedrekvoten, også tar 3 uker av den delen som ikke er reservert for noen av oss. Likevel omtaler NAVs saksbehandlere det på telefon som at jeg "tar 3 uker av mors del". Jaja, de får rydde opp i begrepsbruken sin på egen hånd (jeg kommer tilbake til hvorfor).

Uansett, jeg skal nå det - ha 9 uker permisjon. Riktignok tar jeg bare 75% permisjon fra jobben, så jeg får smurt de opprinnelig 9 ukene ut på 12 uker i stedet, men det er underordnet. Jeg tar fortsatt ut mer permisjon enn jeg hadde trengt å gjøre. Helt frivillig.

Har far noen rolle å spille som hjemmeværende?

Det er det store spørsmålet. Jeg mener ja, noen mener nei. Jeg mener at deres innstilling er direkte farlig, men jeg håper den bare skyldes ubetenksomhet. Min begrunnelse for å argumentere for fars rolle er som følger (med tilhørende besjeling og forenkling):

Omsorgsevne

Omsorgsevne er knyttet til instinkter, altså noe genetisk. Gener har ett mål her i livet, det er å overleve - originalt nok. Et gen må leve lenge nok, og på en slik måte at det rekker å mangfoldiggjøre seg i så mange nye eksemplarer som mulig. Siden menneskets gener føres videre som resultat av en fellesinnsats fra både han- og hunkjønn, vil det være i genets interesse at det ikke motarbeider seg selv. Et gen gir blaffen i hvilket kjønn bæreren deres har, så lenge det deler seg og lager nye eksemplarer. Det er derfor en mer enn rimelig antakelse at genene for omsorgsevne, og -interesse, er likelig fordelt mellom mann og kvinne.

Fellesskapet hos flokkdyr

Siden det er sannsynlig at kvinner og menn har likelig fordelt omsorgsevne, og -interesse, må det være i vår interesse å hente så mye ut av en slik situasjon som mulig. Det gjør vi ved å være flokkdyr. Flokkdyr oppnår flere fordeler enn bare summen av hver enkelt, det er en egen styrke å være et fellesskap. Slik er det også når vi skal oppdra og verne om våre avkom. Det er særlig når noen melder seg ut av fellesskapet at omsorgssvikt og ugunstige situasjoner oppstår.

Utfordringen er, sosiologisk sett, at man også kan bli meldt ut av et fellesskap. Heldigvis er ikke min kone slik, hun mener jeg har et selvstendig og viktig bidrag å komme med som omsorgsperson. Dem som mener at kvinner er bedre egnet en mannen til å ta seg av barn, gjør det motsatte. De prøver å melde mannen ut av fellesskapet. Derfor mener jeg at deres holdninger er farlige, og at det forhåpentligvis bare skyldes ubetenksomhet at de ytrer seg som de gjør.

Språk og ideologi

At NAV gjør det samme, er bekymringsverdig. Når en saksbehandler bruker begrepet "mors del", signaliseres det hva som er den egentlige oppfatningen. Språklige ytringer og ordvalg er et direkte resultat av det ideologiske klimaet de er gangbare i.

Jeg nekter å bli meldt ut av familiefellesskapet av en skarve saksbehandler hos NAV, for det kan man heldigvis og til en viss grad gjøre: Jeg blir tilbudt en rolle, men jeg kan i store trekk nekte å motta tilbudet.

Det er bareså synd at det er NAV som opptrer slik. Jeg kan stort sett tilgi stokk konservative eldre som mener at far skal arbeide og mor skal passe barn, "thi de vet ikke bedre". For dem handlet det ofte om praktisk arbeidsdeling, og der står vi fritt til å velge som vi vil. Men, at moderne mennesker prøver å ha det som ideologi - i dag(!) - er bare trist.

Uansett: Skiene er smurt, bleiene er pakket tørt, maten emballert frostfritt, og pulken ligger i bilen. Se opp for pappa, han gleder seg!