Dagsavisen har de siste ukene presentert mange artikler, innlegg og andre ytringer om lekser i skolen. Det er en vanskelig sak, og jeg vet bare nesten hva jeg selv mener. Det er også tåkeleggende at ingen definerer hva de mener med "lekser" før de remjer ivei, bortsett fra at det stort sett er snakk om tekster som skal leses, eller oppgaver som skal løses, utenom skoletiden. Og det sier ikke stort.
Nok om det, dette er debatten:
På den ene siden kan det hevdes at lekser bidrar til å holde fagarbeidet varmt, de sørger for meningsfull repetisjon og kan evt. anspore elevene til å måtte bruke egen rasjonel kapasitet og tro på den. På den andre siden hevdes det at lekser er best for de flinke, og at sosiokulturelle ulikheter gjenskapes og sementeres så lenge de forskjellige hjemmene har ulike ressurser å sette inn i leksehjelpen. Dessuten gjør lekser (som må gjøres hjemme), at elevens arbeidsdag blir urimelig lang - og de kan stå i veien for andre og også viktige aktiviteter.
Alle har etter min mening rett
Det er emnet og typen lekser som avgjør det. Hvis alle i klassen skal øve på et instrument til neste musikktime, vil det åpenbart forutsette ressurser som noen av hjemmene ikke har. Hvis alle derimot skal finne en interessant artikkel i en avis til neste uke, er ikke det mer enn rett og rimelig at eleven kan gjøre det utenfor skoletiden.
Noen skolefag har ferdigheter som må trenes inn og vedlikeholdes, noen har faktastoff som må pugges, noen har informasjon som må hentes inn, osv. Noe av dette egner seg kanskje som lekser, andre ting ikke.
Kompetanse?
Det er umulig å diskutere lekser uten å drøfte kunnskapsbegrepet. Skjønt, under den rådende læreplanen er det vel egentlig heller kompetansebegrepet som må drøftes.
Tidligere har man skilt ut tre hovedkjennetegn på hva som skal læres i skolen: ferdigheter, kunnskaper og holdninger. Så konkrete er vi ikke lenger. Vi snakker til syvende og sist ikke om hva eleven skal lære underveis, men om hva elevene skal være i stand til å mestre til slutt. Det er slik vi har endt opp med begrepet kompetanse. Vi har på merkverdig vis endt opp med de læreplanmålene som lettest lar seg kontrollmåle etterpå, og et pragmatisk handlingsaspekt har overtatt for den tradisjonelle tanken om å være faglig og sosialt beredt og parat. Nåvel.
Den skolefaglige treenighet
Fortsatt er det likevel slik at elevene skal forholde seg til i hvilken grad noe kan være riktig, pent eller godt her i verden. Slik har det alltid vært, uansett læreplan. Elevene skal ikke bare reprodusere og pugge, de skal også både kunne utføre sammenlikninger og vurdere sammenlikningene ut fra epistemologiske, estetiske og etiske posisjoner. Til slutt skal de også kunne legge frem hele greia på en forståelig måte for andre.
Dette er ingen lett jobb, og læreplanens forventninger er kanskje for høye, men det blir en annen debatt. Det som i alle fall er sikkert, er at ikke noe av det som er nevnt ovenfor kan oppnås alene. For å utvikle ferdigheter og holdninger er det kanskje innlysende at en må være sammen med noen, men mitt sosiokulturelle utgangspunkt er altså at heller ikke kunnskap har gode kår i ensomhet. Resten av denne teksten handler derfor om "kunnskap" (ikke nærmere definert).
All kunnskap er felleseie
Noe læring vil alltid omfatte pugging, kanskje av en formel, kanskje av en modell, kanskje av en regel eller et sett av faguttrykk og fremmedord, kanskje av et sett med historiske kjennsgjerninger, kjentfolks ektefeller eller en kunstners samlete åndsverkproduksjon. Det er ikke alle ting som lar seg forstå intuitivt. Vi pugger dem, lagrer dem, og gir dem kanskje mening etter hvert som vi samler erfaringer og opparbeider strukturer der de hører hjemme.
Selv denne typen kunnskaper, som noen prøver seg på å kalle objektiv, er et kulturprodukt. Ikke bare er den et resultat av hva samfunnet mener er og har vært viktig, men den trenger også å bli satt inn i en kontekst for å gi mening i dag. All kunnskap er i stadig dialog med omgivelsene, og både omgivelsene og kunnskapen endres kontinuerlig som følge av det.
Lekser i fellesskap
All samfunnets kunnskap er et kulturprodukt, og det er bare i kontakt med fellesskapet at kunnskapen settes i relieff og gis mening. Da nytter det ikke å sitte alene i sitt studérkammer.
Lekser har derfor størst sannsynlighet for å gi effekt når de utføres sammen med andre. Og, noen vil kanskje hevde at klasserommet i så fall er en utmerket arena til slikt.
"Lekser" er i grunnen en fin ting, men individuelt arbeid skal en være forsiktig med. Hvor det hele foregår, er meg likegyldig. Fra dette kan det sikkert utledes en definisjon som passer for meg, det er under disse betingelsene jeg vil holde den.
tirsdag 26. januar 2010
onsdag 18. november 2009
Gjennomsnittet av grønt og oransj
La oss si at du har en gruppe elever som har utført hvert sitt stykke arbeid. Resultatet deres kan forenkles med en fargekode, enten grønt (godkjent), oransj (så vidt akseptabelt) og rødt (ikke godkjent). Av de 26 elevene dine, fordeler resultatene seg med hhv. 14, 8 og 4. Hva blir gjennomsnittet? Grønsj?
Spørsmålet er umulig å besvare, for vi har ingen tall å regne på. I disse dager er resultatene fra nasjonale prøver over oss igjen, og da er det er akkurat denne underlige regneøvelsen som forsøksvis gjennomføres. I år igjen.
For ungdomsskolen er hver elevs resultater plassert i ett av 5 mestringsnivåer, der nivå 5 er bedre enn nivå 4 osv. Forskjellen mellom nivåene knyttes til litt forskjellige parametre, så det er umulig å si noe om hvor stor avstanden mellom de forskjellige nivåene er. De kunne like godt blitt omtalt som nivå A, B, C osv., siden de bare er kategorier, rangert i forhold til hverandre.
Likevel er det altså slik at et aritmetisk gjennomsnitt av disse kategoriene beregnes, og deretter blir det sammenliknet og brukt for hva det er verdt i medier og til internt bruk i skolen. Da blir det ikke bare litt galt, men veldig galt.
Selv om nivåene er gitt tall-navn, er det ikke slik at de faktisk er tall, eller står i forhold til hverandre som tall. Tallene angir her bare den hierarkiske plasseringen av nivåene. 5 er bedre enn 4, men vi kan umulig si noe om hvor mye bedre - det er i alle fall umulig å sammenlikne med avstanden mellom 4 og 3. Og hvor mye bedre er egentlig et snitt på 3,4 i forhold til 3,2? Spørsmålene gir ingen mening.
Derfor er ikke tallene faktiske tall, de er bare kategorier, og regning med dem blir direkte ulogisk. Men opptelling kan vi bruke, heldigvis.
Publisering av tøysetall
I tillegg til at gjennomsnittsberegningene er ugyldige og ulogiske, er også publiseringen ugyldig - i alle fall for en del ungdomsskoler.
Det er ikke alle skoler som går fra 1. til 10. klasse. Min egen arbeidsplass er en ren ungdomsskole. Nasjonale prøver gjennomføres i 8. klasse, et par måneder etter at elevene har begynt på ungdomsskolen.
Når våre elever testes f.eks. i lesing på engelsk, eller i grunnleggende regneferdigheter, er de nettopp begynt hos oss. Kompetansen deres er et resultat av arbeidet på barneskolene. Vi selv har ikke rukket å opparbeide oss verken fortjeneste eller skyld for resultatene, i alle fall ikke for de elementene prøvene er ment å skulle måle.
Nå går det vanligvis ganske godt for elevene hos oss, noe annet skulle bare mangle gitt den sosiokulturelle konteksten, så vi skulle gjerne sneket til oss litt skryt, vi. Men, det blir galt å gjøre det.
Konklusjonen er derfor at publiseringen av gjennomsnittstall fra nasjonale prøver inviterer til en rangering og en konkurranse som også skyter på pianisten, i tillegg til at den foregår med sviktende tallgrunnlag.
Da er det ikke mye interessant igjen for alle sensasjonsjegere og vaktbikkjer på utsiden av skolebygningen.
Heldigvis får vi mer detaljert og individualisert innsikt selv til intern bruk, og det er tidvis til god hjelp for oppfølgingen videre.
Spørsmålet er umulig å besvare, for vi har ingen tall å regne på. I disse dager er resultatene fra nasjonale prøver over oss igjen, og da er det er akkurat denne underlige regneøvelsen som forsøksvis gjennomføres. I år igjen.
For ungdomsskolen er hver elevs resultater plassert i ett av 5 mestringsnivåer, der nivå 5 er bedre enn nivå 4 osv. Forskjellen mellom nivåene knyttes til litt forskjellige parametre, så det er umulig å si noe om hvor stor avstanden mellom de forskjellige nivåene er. De kunne like godt blitt omtalt som nivå A, B, C osv., siden de bare er kategorier, rangert i forhold til hverandre.
Likevel er det altså slik at et aritmetisk gjennomsnitt av disse kategoriene beregnes, og deretter blir det sammenliknet og brukt for hva det er verdt i medier og til internt bruk i skolen. Da blir det ikke bare litt galt, men veldig galt.
Selv om nivåene er gitt tall-navn, er det ikke slik at de faktisk er tall, eller står i forhold til hverandre som tall. Tallene angir her bare den hierarkiske plasseringen av nivåene. 5 er bedre enn 4, men vi kan umulig si noe om hvor mye bedre - det er i alle fall umulig å sammenlikne med avstanden mellom 4 og 3. Og hvor mye bedre er egentlig et snitt på 3,4 i forhold til 3,2? Spørsmålene gir ingen mening.
Derfor er ikke tallene faktiske tall, de er bare kategorier, og regning med dem blir direkte ulogisk. Men opptelling kan vi bruke, heldigvis.
Publisering av tøysetall
I tillegg til at gjennomsnittsberegningene er ugyldige og ulogiske, er også publiseringen ugyldig - i alle fall for en del ungdomsskoler.
Det er ikke alle skoler som går fra 1. til 10. klasse. Min egen arbeidsplass er en ren ungdomsskole. Nasjonale prøver gjennomføres i 8. klasse, et par måneder etter at elevene har begynt på ungdomsskolen.
Når våre elever testes f.eks. i lesing på engelsk, eller i grunnleggende regneferdigheter, er de nettopp begynt hos oss. Kompetansen deres er et resultat av arbeidet på barneskolene. Vi selv har ikke rukket å opparbeide oss verken fortjeneste eller skyld for resultatene, i alle fall ikke for de elementene prøvene er ment å skulle måle.
Nå går det vanligvis ganske godt for elevene hos oss, noe annet skulle bare mangle gitt den sosiokulturelle konteksten, så vi skulle gjerne sneket til oss litt skryt, vi. Men, det blir galt å gjøre det.
Konklusjonen er derfor at publiseringen av gjennomsnittstall fra nasjonale prøver inviterer til en rangering og en konkurranse som også skyter på pianisten, i tillegg til at den foregår med sviktende tallgrunnlag.
Da er det ikke mye interessant igjen for alle sensasjonsjegere og vaktbikkjer på utsiden av skolebygningen.
Heldigvis får vi mer detaljert og individualisert innsikt selv til intern bruk, og det er tidvis til god hjelp for oppfølgingen videre.
Legg til: | 
|
fredag 13. november 2009
Postkassens død
Hvorfor må jeg ha en postkasse? For noen år siden mente jeg det var en borgerplikt å se i postkassen hver dag. Nå er jeg begynt å skulke.
I vår postkasse kommer det, grovt sett, enten ting jeg har bedt om, og som jeg derfor like godt kunne bestilt som epost, eller det kommer ting jeg ikke har bedt om - og som jeg derfor heller ikke har interesse av. Når jeg ikke venter på noe, sjekker jeg bare postkassen de dagene jeg kommer den veien.
Alle regninger kan komme elektronisk. Hentelapper på Posten kan skrives ut fra pakkesporingssystemet. Venner og kjente kommuniserer med epost og mobil. Avisen kommer på døren. Generelle beskjeder fra borettslaget kommer på oppslagstavlen, eller kunne like godt kommet som epost.
I postkassen kommer stort sett tilbud fra steder jeg aldri handler, eller på varer jeg ikke trenger. Analogt spam, og i store mengder. "Forbrukerinformasjon" er ikke noen god unnskyldning for den slags. Er det noen som kjøper noe uten å ha tatt en runde på nettet først i det hele tatt for tiden?
De eneste sendingene det er litt stas å få som fysiske gjenstander, er forseggjorte invitasjoner og ukes-/månedsmagasiner og fagblader. Jeg liker å holde i det jeg leser, i alle fall hvis tekstene er av en viss lengde og krever refleksjon, fordypning og god tid.
Med en liten utvidelse av Postens SMS-tjeneste, eller et samarbeid med avisbudene for dem som fortsatt ønsker det, kan også levering av fagblader til postkassen bli en saga blott. Da gjenstår bare invitasjonene, og det skulle nok la seg løse.
Postkassen er i ferd med å bli en like håpløst gammeldags affære som frimerket har vært alt for lenge.
Men ...
... blant alle leverandører av kommunikasjon er det bare Posten som garanterer at når posten er sendt, har du gjort det du skal som avsender. Derfor skal man gå i postkassen sin. Posten garanterer leveringen, så ansvaret er blitt mottakerens i det øyeblikk du har postlagt et brev. Slik er det foreløpig ikke med epost og SMS.
Hvis du virkelig vil ha tak i en person, kan du ikke kjefte på vedkommende for ikke å ha lest meldinger i det siste. Da burde du ha ringt. Jeg vil ikke, og trenger ikke, føle meg forpliktet til å åpne alle epostkasser og komme meg til mobildekning hver dag i tilfelle noen har noe viktig å si meg.
Det er ditt ansvar å sørge for at meldingen din kommer helt frem. Inntil da er jeg lykkelig uvitende. Mange har riktignok misforstått dette konseptet, men grunnprinsippet er likevel helt klart: Det er avsenderen som står ansvarlig for at mottakeren har sett eller hørt en melding så lenge den er elektronisk (i et åpent system). Slik har det i grunnen vært med telefonsvareren en stund, også.
Dette uklare ansvarsforholdet har man sluppet unna med papirpost, og det er i grunnen ganske greit både som avsender og som mottaker. Når den dagen er her at elektronisk kommunikasjon tilbyr og kan forvente samme leveringssikkerhet, spår jeg den individuelle postkassens snarlige død.
Det blir også deilig, så lenge det fortsatt finnes et sted der jeg kan hente den gode lektyren som jeg kan ta med utenfor mobildekning. Papir tåler kuldegrader, og trenger ikke strøm, og det er like lett å lese selv om det ikke har ligget i en personlig postkasse.
I vår postkasse kommer det, grovt sett, enten ting jeg har bedt om, og som jeg derfor like godt kunne bestilt som epost, eller det kommer ting jeg ikke har bedt om - og som jeg derfor heller ikke har interesse av. Når jeg ikke venter på noe, sjekker jeg bare postkassen de dagene jeg kommer den veien.
Alle regninger kan komme elektronisk. Hentelapper på Posten kan skrives ut fra pakkesporingssystemet. Venner og kjente kommuniserer med epost og mobil. Avisen kommer på døren. Generelle beskjeder fra borettslaget kommer på oppslagstavlen, eller kunne like godt kommet som epost.
I postkassen kommer stort sett tilbud fra steder jeg aldri handler, eller på varer jeg ikke trenger. Analogt spam, og i store mengder. "Forbrukerinformasjon" er ikke noen god unnskyldning for den slags. Er det noen som kjøper noe uten å ha tatt en runde på nettet først i det hele tatt for tiden?
De eneste sendingene det er litt stas å få som fysiske gjenstander, er forseggjorte invitasjoner og ukes-/månedsmagasiner og fagblader. Jeg liker å holde i det jeg leser, i alle fall hvis tekstene er av en viss lengde og krever refleksjon, fordypning og god tid.
Med en liten utvidelse av Postens SMS-tjeneste, eller et samarbeid med avisbudene for dem som fortsatt ønsker det, kan også levering av fagblader til postkassen bli en saga blott. Da gjenstår bare invitasjonene, og det skulle nok la seg løse.
Postkassen er i ferd med å bli en like håpløst gammeldags affære som frimerket har vært alt for lenge.
Men ...
... blant alle leverandører av kommunikasjon er det bare Posten som garanterer at når posten er sendt, har du gjort det du skal som avsender. Derfor skal man gå i postkassen sin. Posten garanterer leveringen, så ansvaret er blitt mottakerens i det øyeblikk du har postlagt et brev. Slik er det foreløpig ikke med epost og SMS.
Hvis du virkelig vil ha tak i en person, kan du ikke kjefte på vedkommende for ikke å ha lest meldinger i det siste. Da burde du ha ringt. Jeg vil ikke, og trenger ikke, føle meg forpliktet til å åpne alle epostkasser og komme meg til mobildekning hver dag i tilfelle noen har noe viktig å si meg.
Det er ditt ansvar å sørge for at meldingen din kommer helt frem. Inntil da er jeg lykkelig uvitende. Mange har riktignok misforstått dette konseptet, men grunnprinsippet er likevel helt klart: Det er avsenderen som står ansvarlig for at mottakeren har sett eller hørt en melding så lenge den er elektronisk (i et åpent system). Slik har det i grunnen vært med telefonsvareren en stund, også.
Dette uklare ansvarsforholdet har man sluppet unna med papirpost, og det er i grunnen ganske greit både som avsender og som mottaker. Når den dagen er her at elektronisk kommunikasjon tilbyr og kan forvente samme leveringssikkerhet, spår jeg den individuelle postkassens snarlige død.
Det blir også deilig, så lenge det fortsatt finnes et sted der jeg kan hente den gode lektyren som jeg kan ta med utenfor mobildekning. Papir tåler kuldegrader, og trenger ikke strøm, og det er like lett å lese selv om det ikke har ligget i en personlig postkasse.
Legg til: |
|
tirsdag 3. november 2009
Fornøyd og uansvarlig
Jeg var i operaen i går. Det skulle jeg kanskje ikke vært, for det går en influensa over landet. Men, det var en fin kveld - og ganske fullt hus.
I følge Gunnar Hetland, kommuneoverlege i Granvin, bør vi leve som eremitter og unngå offentlige situasjoner så lenge svineinfluensaen herjer. Jeg klarer ikke det. Ikke vil jeg, heller. I går hadde vi billetter til årets mesteraften, en kveld med tre balletter av Nacho Duato.
For to småbarnsforeldre er det fint å få litt luft i luka, vi blir sittende ofte nok hjemme som vi gjør. De tre koreografiene var svært forskjellige fra hverandre, og bidro til vederkvegelse for sjel og samliv både samlet og hver for seg. Vi hadde riktignok sett to av dem fra før, men opplevelsen er like stor hver gang, og tilpasset dagsformen. Vi prøver å gå i operaen omtrent en gang i måneden for å finne andre ting enn hverdagen å konsentrere oss om. Livet blir fattigere uten. Heldigvis er vi omgitt av gode og villige barnevakter, også.
Det satt noen herrer tre-fire rader bak oss, som gjorde så godt de kunne ved å hoste inn i det de fant av albuer. De kunne kanskje holdt seg hjemme, med mindre det bare var klimaet i salen som satte hostingen i gang. Det skal man ikke se bort fra, slik er det i de fleste andre større saler, og var det også tidligere i folketeaterbygningen.
Generelt var fremmøtet ganske bra, bare litt tynt på sidene og oppover, men det er et vanlig mønster når ikke alle billetter er solgt. Vi så ingen tegn på stort sykdomsfrafall. Om de hostende herrer burde ha holdt seg hjemme, er likevel et spørsmål. Jeg vil gjette på at det var flere av dem som satt på radene mellom oss som lurte på om de der og da opplevde sitt eget smittetidspunkt. I så fall var det jo leit dersom slike tanker hindret dem i å bli med på den virkelighetsflukt, humor og ettertanke som ble tilbudt fra scenen.
Jeg er i alle fall glad for at vi satt der. Anbefales!
I følge Gunnar Hetland, kommuneoverlege i Granvin, bør vi leve som eremitter og unngå offentlige situasjoner så lenge svineinfluensaen herjer. Jeg klarer ikke det. Ikke vil jeg, heller. I går hadde vi billetter til årets mesteraften, en kveld med tre balletter av Nacho Duato.
For to småbarnsforeldre er det fint å få litt luft i luka, vi blir sittende ofte nok hjemme som vi gjør. De tre koreografiene var svært forskjellige fra hverandre, og bidro til vederkvegelse for sjel og samliv både samlet og hver for seg. Vi hadde riktignok sett to av dem fra før, men opplevelsen er like stor hver gang, og tilpasset dagsformen. Vi prøver å gå i operaen omtrent en gang i måneden for å finne andre ting enn hverdagen å konsentrere oss om. Livet blir fattigere uten. Heldigvis er vi omgitt av gode og villige barnevakter, også.
Det satt noen herrer tre-fire rader bak oss, som gjorde så godt de kunne ved å hoste inn i det de fant av albuer. De kunne kanskje holdt seg hjemme, med mindre det bare var klimaet i salen som satte hostingen i gang. Det skal man ikke se bort fra, slik er det i de fleste andre større saler, og var det også tidligere i folketeaterbygningen.
Generelt var fremmøtet ganske bra, bare litt tynt på sidene og oppover, men det er et vanlig mønster når ikke alle billetter er solgt. Vi så ingen tegn på stort sykdomsfrafall. Om de hostende herrer burde ha holdt seg hjemme, er likevel et spørsmål. Jeg vil gjette på at det var flere av dem som satt på radene mellom oss som lurte på om de der og da opplevde sitt eget smittetidspunkt. I så fall var det jo leit dersom slike tanker hindret dem i å bli med på den virkelighetsflukt, humor og ettertanke som ble tilbudt fra scenen.
Jeg er i alle fall glad for at vi satt der. Anbefales!
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)